Nordkapp
26. juli 2016
Bjørneparken
3. september 2016
Show all

Første møte med Grand Canyon

I april fikk jeg endelig se Grand Canyon for første gang. Grand Canyon er en av USAs mest kjente turistattraksjoner, og etter mange turer til USA synes jeg at det var på tide at jeg endelig kom meg dit.

Kjente steder som blir mye besøkt, har lett for å føles kjent uten at jeg har vært der. Det virker så lite spennende, siden «alle» har vært der, og man har hørt om det i alle år. Grand Canyon var et slikt sted for meg.

Når man likevel er i området må man jo se det, tenkte jeg, men forventningene mine var ikke særlig høye. Jeg hadde tross alt sett canyoner før, og drøssevis av bilder fra Grand Canyon, så dette kom ikke til å imponere meg.

Så feil kunne jeg ta.

Fra det første utkikkspunktet vi kom til, kunne jeg se Grand Canyon med mine egne øyne for aller første gang. Øyeblikkelig mistet jeg forestillingen jeg hadde hatt om Grand Canyon som en smule kjedelig og oppskrytt. Jeg kunne se fargerike steinformasjoner i ulike fasonger, en kilometer nedover og flere mil bortover. Coloradoelven som sirklet seg gjennom dalen langt der nede. Det var alt annet enn kjedelig.

Det var rett og slett utrolig flott, og veldig imponerende.

Selv om Grand Canyon ikke er verdens største canyon – slik som mange tror – så virket den større enn jeg hadde forestilt meg.

Det er forresten litt uklart hvordan man definerer størrelsen på en canyon, siden den kan måles i både lengde, bredde og dybde. Men man skal altså ikke lengre unna enn til Copper Canyon i Mexico før man finner en canyon som er både dypere og bredere enn Grand Canyon.

Grand Canyon er langt unna å være verdens største canyon, men den skal ha at den er en av verdens mest kjente. Det er ikke ufortjent.

Sørsiden av Grand Canyon er den mest besøkte kanten, og er godt tilrettelagt for turisme. Med rundt 20 utkikkspunkter, knyttet sammen med både stier og shuttlebuss, passer det veldig godt å gå langs kanten og se Grand Canyon fra ulike vinkler, før man tar bussen tilbake når man har fått nok. Likevel stod de fleste turistene samlet på de mest tilgjengelige utkikkspunktene, hvor det krevdes minst mulig gåing. Rare greier.

Da Bjørn klatret ned på en klippe for å ta bilder, oppdaget jeg at det ville bli en fin bakgrunn for et bilde av meg selv ute på kanten. Det så helt trygt ut, så etter å ha gitt kameraet til Bjørn og forklart hva slags bilde jeg ville ha, klatret jeg ned.

Da jeg hadde kommet noen meter ut der hvor det begynte å bli bratt og langt til bunnen, kom plutselig en stor fugl seilende opp ved siden av meg. Først skvatt jeg, og i samme sekund gikk det opp for meg at det måtte være veldig langt ned. Så var det som om kroppen min husket at jeg har alvorlig høydeskrekk.

Jeg måtte sette meg ned. Planen om å ta bilder ute på kanten var jeg ikke klar til å droppe helt ennå, men jeg klarte ikke å reise meg opp igjen. Jeg forsøkte å krabbe utover, men kom ikke særlig langt før det sa stopp. Viljen var der, men det svimlet i hodet mitt og jeg hadde ikke kontroll over mine egne bein lenger.

Selv om det var langt ned på begge sider, var det ikke farlig å gå ut på kanten. Jeg fikk det bare ikke til, og det føltes som et nederlag. Bildene ble ikke helt som planlagt, men jeg kan jo le av det nå.

Dyreliv er det også i Grand Canyon. Vi fikk se ekorn, hjort og dådyr. Ekornene var tydeligvis vant til å tigge mat fra mennesker, til tross for at nasjonalparken ga streng beskjed om at ekornene ikke skulle mates.

Nede i canyonen – hvor vi ikke rakk å dra – er det enda bedre sjanse for å se dyreliv. I tillegg til dyrene som vi så, finnes det blant annet bighorn-sau, rødgaupe og puma i området.

Hjortene (eller elk som de heter der) så ikke ut til å bli matet, men de var overraskende komfortable med å ha mennesker i nærheten.

Når man skal til Grand Canyon kan man velge mellom sør-, nord-, øst- eller vestsiden. De gir ganske ulike opplevelser, så det kan være lurt å ha litt oversikt før man velger.

Vi dro til sørsiden. Der er det godt tilrettelagt for besøkende, med overnattingssteder, et par titalls utkikkspunkter og shuttlebuss. De fleste bildene man ser fra Grand Canyon er tatt fra sør. Sørsiden er mulig å besøke året rundt, og ligger fem timer unna byer som Las Vegas og Phoenix.

Nordsiden får bare 1/10 så mange besøkende som sørsiden. Der kommer man 300 meter høyere, og på grunn av snøen holdes veiene stengt mellom midten av oktober og midten av mai. Den beste tiden å besøke nordsiden på, er i midten/slutten av september. Da skal det være veldig fine høstfarger å se. På sørsiden finnes ikke de samme tresortene, og man får ikke sett like flotte høstfarger der.

Nordsiden er mindre tilgjengelig enn sørsiden – ca 6 timer fra Las Vegas, 7 timer fra Salt Lake City eller 8 timer fra Phoenix. Vi var ikke på nordsiden denne gangen, men Bjørn hadde vært der før.

På vestsiden – bare to timer unna Las Vegas – finner man den berømte broen med glassgulv som åpnet for noen år siden. Den ligger i et indianerreservat, og er derfor ikke inkludert i inngangsbilletten til Grand Canyon nasjonalpark. Det koster over 600 kr å gå på broen. Sammenlignet med prisen på 250 kr per bil for å slippe inn i nasjonalparken, må det kunne sies å være ganske dyrt. Man får ikke heller ha med eget kamera eller telefon ut på broen, men etterpå kan man kjøpe bilder av seg selv.

Vi dro ikke til vestsiden, og basert på hva jeg leser er jeg ganske sikker på at jeg ikke ville syntes at det var verdt pengene.

For en natt bodde vi i Grand Canyon Village. Som navnet kan tyde på, er det nesten som en liten landsby av overnattingsteder, spisesteder og andre fasiliteter for de som besøker sørsiden av Grand Canyon.

Den første dagen var det sol og fint vær, men dagen etterpå begynt det å bli mer tåkete. Det pleier visstnok ikke å være tåkete der så altfor ofte, så jeg følte meg litt heldig som rakk å se Grand Canyon i både solskinn og tåke.

Vi stoppet ved flere utkikkspunkter på vei østover. Bjørn gikk ut på skumle kanter igjen, men jeg lot det være.

Etter hvert kom uværet rullende innover. Etter å ha tatt litt bilder, måtte vi løpe tilbake til bilen før regnet kom.

Helt til sist har vi østsiden av Grand Canyon, hvor vi fant fantastisk flotte Horseshoe Bend. Coloradoelven slynget seg gjennom dalen som den har gravd ut og formet som en hestesko gjennom millioner av år. Jeg la meg på magen på det 300 meter høye stupet for å få tatt bilder over kanten.

For meg var dette stedet med størst gjenkjennelsesfaktor. Grand Canyon er så stor, og blir fotografert fra så mange ulike steder, så jeg manglet et helt tydelig bilde i hodet av hva jeg skulle sammenlige virkeligheten med. Horseshoe Bend var ikke til å ta feil av.

Horseshoe Bend var en fin avslutning på turen vår til Grand Canyon, før vi fortsatte på resten av bilturen gjennom den vestlige delen av USA.

Har du vært i Grand Canyon?

4 Comments

  1. Hehe, Grand Canyon er virkelig et slik sted som man ikke kan forberede seg på! Det er umulig å vite hvordan man blir å reagere når man endelig står på kanten og kan skue ut over det svimlende vakre og store landskapet. Jeg husker jeg ble like målløs andre gangen jeg kom dit, som første gangen. 🙂

    Helt nydelige bilder! Spesielt kult var det av Bjørn som hopper på kanten! Selv om det ser noe skummelt ut, hehe. Horseshoe Bend har jeg fortsatt ikke fått sett selv, det får stå på listen til neste gang.

  2. Så mange flotte bilder – og veldig stilig det tåke-hoppe-bildet! Jeg har ikke vært der, men etter å ha sett lignende canyoner i Namibia og Kasakhstan burde jeg jo absolutt tatt turen til Grand Canyon også for å sammenligne opplevelsene 😀

    • Kjersti sier:

      Takk! Jeg rakk ikke se Fish River Canyon, men det vil jeg gjøre neste gang jeg skal til fantastiske Namibia! Kasakhstan har jeg ikke vært i ennå, men det høres interessant ut 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *