Et og et halvt døgn siden sist jeg kunne se land, våknet jeg opp til at MS Midnatsol hadde ankret opp ved Half Moon Island.
Solen skinte på de snødekte fjellene utenfor, og i sjøen rundt oss svømte pingviner. Vi hadde funnet Antarktis!
Overfarten fra Sør-Amerika hadde gått mye bedre enn fryktet. Drakestredet er kjent som den mest værutsatte havstrekningen i verden, og reiseskildringer som jeg hadde lest beskrev at det var vanskelig å gjøre noe annet enn å ligge i ro på lugaren og holde seg fast. Når det er uvær kalles overfarten «the Drake shake», mens vi hadde vært heldig og sluppet unna med «the Drake lake».
På stranden stod velkomstkomiteen for å ønske oss velkommen med åpne armer.
Pingvinene på Half Moon Island er av typen ringpingvin – eller chinstrap som de heter på engelsk.
Før vi fikk gå i land fikk vi instrukser om hvordan vi skulle oppføre oss rundt pingvinene. Ikke gå nærmere enn fem meter. Ikke blokkere veien for dem. Hvis pingvinene reagerer på at du er til stede, betyr det at du er for nært.
Pingvinene har ikke lært noe om femmetersgrensen, så hvis man har litt flaks kan man oppleve at pingvinene kommer veldig nært likevel.
Pingvinene kikket av og til litt forundret på oss – i alle fall tror jeg at det var det de gjorde. Det kan også veldig godt hende at pingviner bare pleier å se forundret ut til vanlig.
For det meste fortsatte de med sitt, tilsynelatende helt upåvirket av at 100 mennesker av gangen var på besøk. Det var betryggende å se.
Jeg brukte tiden min på land til å studere pingvinadferd, og oppdaget at dette er hva pingviner driver med:
Hunnpingvinen legger to egg, og foreldrene bytter på å ruge begge eggene samtidig. Vi var en uke eller to for tidlig ute til å se eggene klekke.
På land er det storjo som er den største trusselen. Storjoene er nesten like store som pingvinene, og spiser helst pingvinegg. I motsetning til pingvinene kan de fly, og det lar seg derfor lett gjøre å stjele et egg hvis foreldrene har et uoppmerksomt øyeblikk.
Pingvinkyllinger står også på storjoens meny, så det er i det minste en trøst at jeg slapp å bli vitne til de grusomme scenene som kom til å utspille seg der de neste ukene.
Da jeg var liten fikk jeg alltid høre at jeg ikke burde spise snø. Dette er enda en ting som pingvinene ikke har lært. For dem er dette den enkleste tilgangen på væske.
Pingviner er ikke bare søte – de er noen frekke kjeltringer også. Reirene bygges av småstein, og det tydeligvis om å gjøre å ha størst mulig reir. De stjeler derfor stein fra hverandre, frem og tilbake, og slik holder de på.
«Unna vei, her kommer jeg! Har hatt et lite uhell her, som dere kan se, så nå trenger jeg et bad» er jeg sikker på at denne sa.
Pingviner ser komiske ut, nesten uansett hva de gjør.
Ingen banebrytende observasjoner ble gjort der altså, men jeg koste meg i felten. Når man ser pingviner som vralter, snubler og går på snørra er det vanskelig å kjede seg.
Det er meningen at mennesker skal unngå å bruke pingvinstiene gjennom snøen, for å slippe å komme i veien. Problemet er bare at når mennesker først tråkker opp en sti, begynner pingvinene å bruke den også, og slik blir vi nødt til å dele likevel.
Med en gjennomsnittlig høyde på 72 cm og kroppsvekt på 3-5 kg er ikke ringpingvinene blant de største pingvinene.
Utrolig nok ble dette første og siste gang vi så ringpingviner i løpet av turen. På alle de andre stoppestedene var det kun bøylepingviner å se.
2 Comments
Men ÅH så søte! Pingviner er kule! Og så heldig du var med været den dagen 🙂 Morsomt fortalt, forresten!
Takk! Det er ganske godt gjort at de klarer å være så kule og teite på samme tid 🙂