Swara Plains – et afrikansk paradis

Swara Plains i Kenya var første stopp på Afrika-turen vår. Det føltes i grunn som mitt første møte med det ekte Afrika, siden Egypt var det eneste afrikanske landet jeg hadde besøkt til da. Bjørn hadde vært i safari-Afrika flere ganger tidligere, men dette var også hans første tur til Kenya.

Gården Swara Plains ligger bare en halvtime unna flyplassen i Nairobi. Hele området på 81 kvadratkilometer er inngjerdet, og innenfor gjerdene finner man et rikt dyreliv. Ingen av dyrene som finnes der er farlige for mennesker, så det er helt trygt å utforske området til fots. Allerede i taxien på vei inn på gården, møtte vi en liten flokk med zebraer og en giraffamilie. Det var dyr jeg kun hadde sett i dyrehager før, så gleden var stor over å endelig se dem i deres naturlige omgivelser.

81 kvadratkilometer er veldig stort. Man kunne kanskje tro at dyrene der var blitt halvtamme av å være inngjerdet på en gård i generasjoner, men det var de ikke. Faktisk virket de mindre vant til menneskelig nærvær og mer på vakt enn dyrene vi kom til å møte i nasjonalparkene de neste ukene. Litt merkelig i grunn, siden disse dyrene var så heldige at de ikke hadde noen rovdyr å passe seg for engang.

Vi klarte oss helt fint uten guide når vi gikk turer i Swara Plains, siden det var så trygt og greit der. Det var lett å finne dyr også, men det var litt vanskelig å komme nært nok til å få tatt gode bilder. En flokk med gnu stod midt på en åpen slette og fulgte nøye med på oss mens vi snek oss nærmere og nærmere. Da de syntes vi hadde kommet nært nok, snøftet de og stampet med beina. En gnu er omtrent like skummel som en ku, men vi respekterte advarselen deres likevel.

Her ser vi en gnu, en gazelle or en oryx. Dette ble faktisk den eneste gangen vi fikk sett oryx i løpet av reisen vår gjennom Kenya og Tanzania. Hadde jeg visst det da ville jeg nok ha satt mer pris på øyeblikket.

Det var så uvant for meg at vi bare kunne gå rundt og finne dyr i naturen på den måten. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått så stille jeg kan i skogen hjemme i Norge, i håp om å få et glimt av rådyr, elg eller andre dyr, men sjelden funnet noe mer enn spor, eller en og annen død rev eller grevling. Tenk om det kunne vært like lett å observere dyrelivet i Norge som i Kenya. Det hadde vært noe.

Eland var også en art vi ikke fikk sett mye av på resten av turen. Det er den største arten av antilope. I Swara Plains kom vi ganske nært dem én gang, men de neste ukene så vi dem bare på lang avstand.

Vi bodde fire netter på en liten hytte i Acacia Camp. Det var en teltplass i nærheten også, hvor det ville vært billigere å bo. Vi gikk for det dyreste alternativet, med hytte og alle måltider inkludert, til 1000 kr per natt for to personer (i dag koster det nok litt mer pga. valutakursene). Maten der var faktisk den beste vi fikk på hele Afrika-turen. Det eneste jeg savnet der var internettilgang, som dessverre ikke fungerte da vi bodde der.

De få hyttene i Acacia Camp stod i en liten hestesko, og i midten ble det koselig stemning om kvelden med leirbål og stjernehimmel. På dagtid fløy fugler i alle størrelser og fasonger rundt hyttene. Det var et ekte afrikansk paradis. Vi ble likevel sterkt advart mot å forlate hytten vår uten å låse døren med hengelås, for ellers kunne vi lett bli frastjålet klær og andre eiendeler av de lokale bandittene.

Her er de lokale bandittene:

For det meste var de bare morsomme, og de trivdes godt på taket vårt.

Når det hadde blitt mørkt om kveldene gikk vi ut med lommelykt og lyste opp i trærne. Vi lette etter bushbabies (galago). De er noen søte og morsomme dyr i apefamilien, og blir kalt bushbabies fordi de skriker om natten. Lyden deres kan minne om barnegråt. Det er ganske vanskelig å få sove hvis det er en bushbaby i et tre i nærheten – det fikk jeg erfare. På dagtid gjemmer de seg for å sove, så da er det ingen sjanse for å se dem. Vi fikk sett flere bushbabies hver kveld. Med god lommelykt kunne man se de reflekterende øynene deres på 100 meters avstand. Dessverre klarte jeg aldri å få tatt bilder av dem, men jeg endte opp med mange mislykkede bilder av trær og greiner i det minste.

En dag hadde vi gått tur i mange minutter uten å se noen dyr. Da vi etter hvert fikk øye på noen giraffer på en bakketopp et stykke unna, bestemte vi oss for å gå dem i møte gjennom gresset. Vi gikk så stille vi kunne. Plutselig kom en sjakal løpende gjennom gresset og passerte bare noen meter foran oss! Vi stod helt i ro, og den stoppet også opp for å se på oss en liten stund. Jeg visste ikke engang at det fantes sjakal der, så det var en fin overraskelse.

Vi hadde ikke gått mer enn i et par minutter til, før de neste dyrene dukket opp! Tre vortesvin kom gående, fikk øye på oss, og forsvant løpende med halene til værs like etterpå. Giraffene var heller ikke langt unna nå.

Giraffer er uslåelige i stirrekonkurranser. Den ene giraffen hadde tydeligvis fått i oppgave å holde øye med oss slik at de andre to giraffene kunne spise i fred. Når vaktgiraffen syntes vi hadde kommet nært nok, flyttet de seg rolig videre, og vi flyttet enda roligere etter. Slik fortsatte det. Ca 50 meter så ut til å være nært nok for giraffene. Til og med da vi gikk lei og tuslet hjemover, kunne vi snu oss for å se at stirregiraffen fremdeles holdt øye med oss.

Mesteparten av oppholdet vårt var vi de eneste gjestene på gården. En nederlandsk familie reiste hjem samme dag som vi kom. Swara Plains besøkes av veldig mange nederlendere, siden gården visstnok ble brukt i en nederlandsk film for noen år siden.

En bok som heter «How it was with Dooms» er hentet fra Swara Plains. Den forteller en sann historie om en gutt som tok seg av en forlatt gepardbaby og beholdt den som kjæledyr. Filmen «Duma» fra 2005 baserer seg også løst på den samme historien, men filmen ble spilt inn andre steder. Det er heller ikke mange år siden sist det fantes en tam gepard på gården.

Kjæledyrene på gården bestod nå av to hunder og to kattunger. Kattungene het Max og Lily, og pleide å ligge på fanget mitt mens vi spiste frokost. Hundene på gården var også søte. Den ene, Sparkle, ble tydeligvis glad i oss. En dag hadde vi gått i noen minutter bortover veien da vi oppdaget at vi ble forfulgt – det var en logrende Sparkle som ville være med oss på tur. Det er ikke så veldig lurt å ha med hund på safari når man skal prøve å snike seg innpå dyr, så vi måtte dessverre snu for å følge henne hjem igjen.

Litt mindre trivelig var det at gården var stappfull av flått. Allerede den første kvelden fant jeg en flått på meg. Den var på størrelse med de jeg har sett i Norge, men hadde mønster.

Dagen etterpå undersøkte jeg meg for flått igjen, og fant en bitteliten en. Vi fikk vite at de ble kalt «pepperticks», fordi de er på størrelse med pepperkorn. Jeg visste ikke at flått kunne være så små, så da måtte det letes enda bedre. Etter å ha funnet to til, og hatt fullstendig panikk og angstanfall en times tid, bestemte jeg meg for at jeg var lei av å få flått. Resten av Afrika-oppholdet gikk jeg derfor med sokker utenpå buksen og skjorten godt stappet ned i buksen. Det så ganske teit ut, men jeg vil heller se teit ut enn å ha blodsugende småkryp boende på kroppen min.

Favorittopplevelsen min i Swara Plains hendte dagen før vi skulle reise videre. Vi var ute og gikk, og på veien tilbake møtte vi et par giraffer. Vi ble stående rolig for å ta bilder av dem, og snart kom en tredje giraff gående. Etter hvert kom enda en, og enda en. De var rundt oss på alle kanter. De stod der og spiste av trærne, kom nærmere, stirret på oss og spiste videre. Vi var omringet av giraffer! Ekte, ville giraffer, som aksepterte at vi var der. Det var så spesielt at jeg nesten ikke kunne tro det var sant, og da jeg så enda flere giraffer komme mot oss fikk jeg problemer med å holde tilbake gledestårene. Til slutt stod jeg og Bjørn med 14 giraffer på alle kanter. Det var fullstendig magisk.

Det gikk an å bli kjørt rundt i bil på gården, men jeg er glad vi valgte å gå mest mulig. Det gir en annen nærhet til dyrene og naturen enn ved å kjøre rundt. Jeg ville følt meg tryggere i bil på steder med farlige dyr, men i Swara Plains slapp vi å bekymre oss for noe annet enn slanger og flått.

Etter fire netter var vår tid i Swara Plains over. Vi måtte inn til Nairobi for å møte gruppen vi skulle reise sammen med de neste to ukene. Da vi bar tingene våre inn i bilen som skulle kjøre oss til byen, bjeffet Sparkle som ellers hadde vært stille. Hun skjønte at vi skulle dra. Det siste jeg husker fra gården er at den stakkars hunden stod og så etter oss da bilen kjørte avgårde.

Hvis du skal til Nairobi og vurderer et stopp på Swara Plains, kan du lese mer på Swara Plains nettsider.

Relaterte artikler

10 beste safarier i Afrika Reiseåret 2019 Hvordan finne leopard