Blå lastebiler som har blitt brukt til dyretransport står på rekke og rad. En flokk forvirrede geiter står stuet sammen i en trang innhegning. Noen meter unna står noen menn og forhandler om prisen på to dromedarer.
Vi er på markedet Altyn Asyr, et lite stykke nord for Turkmenistans hovedstad. Her finner man det aller meste til salgs, og på søndager kjøpes og selges det også dyr her.
Mennene blir til slutt enige. Rundt 10 000 kroner for en dromedarmamma og ungen hennes. Partene virker fornøyde, og dromedarene selv ser ut til å ta det hele med stoisk ro.
Geitene er ikke like rolige. De mekrer høyt, og det er lett å høre at de er redde. En geit som ikke vil gå, blir slept bortover asfalten etter hornene. Den har nettopp blitt solgt.
Jeg står der og lurer på hva slags fremtid den går i møte. Skal den bli et lykkelig avlsdyr i sitt nye hjem, eller rett og slett bare middag? Det får jeg aldri svaret på, men jeg gjør meg noen tanker om at oppfatningen av hvordan det er greit å behandle levende dyr ser ut til å være en litt annen i Turkmenistan enn i Norge.
Tankene mine blir avbrutt av lyden av desperasjon. Noen kommer trillende med en blå tralle. På trallen ligger det en haug med geiter. De er i live, og beina deres er bundet fast slik at de ikke kan reise seg. Det ser virkelig ikke behagelig ut, og de skriker av redsel og ubehag der de ligger.
Frem til nå visste jeg ikke at geiter var i stand til å lage den slags lyd. Både lyden og synet av de stakkars dyrene er noe jeg aldri kommer til å glemme.
Det er ikke bare dromedarer og geiter til salgs på markedet. En velfødd mann viser stolt frem to like velfødde valper. Mannen snakker ikke engelsk, men jeg antar at valpene hans er sentralasiatiske gjeterhunder – en rase som også er kjent under det mer morsomme navnet alabai.
Disse hundene vil bli gigantiske som voksne, med en vekt på mellom 55 og 80 kilo. Det sies å være en rase med krevende temperament, og i land som Russland, Hviterussland, Ukraina og Italia er den definert som en farlig hunderase i følge lovgivningen.
Akkurat det er litt rart å tenke på når man ser hvor søte disse to er.
Vi har gått videre til avdelingen for fjærkre. I likhet med geitene oppbevares de også under forhold som ville fått dyrevernorganisasjoner til å reagere, men slike organisasjoner gjetter jeg at det ikke finnes særlig mange av i Turkmenistan.
Fugler i alle farger og størrelser finnes her. Fra store og ikke spesielt vakre kalkuner, til disse små kyllingene som det kunne vært fristende å kose med.
Etter å ha sett mer enn nok dyremishandling for noen år, går vi over til noe langt hyggeligere.
I en annen avdeling av det enorme utendørsmarkedet, selges fargerike hatter og små søte dromedarer. Dromedarene er laget av ull fra ekte dromedar.
Morsomme hatter av saue- eller geiteskinn er en viktig del av kulturen i Turkmenistan. Som et symbol på styrke og mot, var disse tradisjonelle hattene veldig dyre. Hva slags hatt du hadde på hodet fortalte noe om din sosiale status.
Nå for tiden er det ikke lenger bare de rike som har råd til hatt. Turkmenske menn i dag bruker hattene til hverdags så vel som ved formelle anledninger.
«Hvis du har et hode, bør du ha en hatt» sies det.
Man skulle tro at hattene blir fryktelig varme å ha på, men faktisk hjelper de luftige hattene til med å holde hodet nedkjølt når det er varmt.
Hattene er forbeholdt menn. Likevel frister det å prøve hvordan den er på hodet mitt.
Jeg føler kanskje ikke at den er helt meg, så jeg henger den pent tilbake. Noe kjøp blir det ikke.
Noe annet som er viktig i kulturen i Turkmenistan, er tepper. Teppeavdelingen på markedet er stor, så her burde det ikke være noe problem for selv den mest kresne teppekjøper å finne et som faller i smak.
Midt i teppeland har noen av kvinnene som jobber på markedet satt seg ned for å spise lunsj. De er kledd i kjoler – slik absolutt alle turkmenske kvinner er – og har skaut på hodet. De fleste voksne kvinner i Turkmenistan bruker skaut. Unge kvinner, turister og prostituerte er blant unntakene.
Neste stopp ser ut til å være en slags hageavdeling. Her står rad etter rad med noen merkelige metallkonstruksjoner som ser mer eller mindre like ut. De ligner på en blanding av vugger og drikkekar til husdyr.
Etter en stund lander jeg på konklusjonen om at det må være en slags type vugger.
I klesavdelingen for damer selges kjoler og skjørt, men utvalget av bukser må sies å være dårlig. Turkmenske kvinner bruker tydeligvis bukser bare når de rir på hest eller driver med idrett.
For de som vil sy sine egne klær – eller gardiner for den saks skyld – har markedet et enormt utvalg av stoff.
Fargene er så fine, og jeg er fristet til å kjøpe litt av alt, helt til jeg husker at jeg ikke har noe å bruke stoffet til. Ikke er jeg særlig flink til å sy heller.
Turkmenistan med alle sine særegenheter er virkelig noe for seg selv. Hovedstaden Ashgabat må være den rareste byen jeg har vært i.
Fra luften ser man at markedet er formet som et teppe. Mer spesielt enn det kan det nesten ikke bli.
Jeg besøkte Turkmenistan i mai 2015
Alle mine artikler fra Turkmenistan finner du her: Turkmenistan
6 Comments
Selv om jeg ikke likte å lese hvordan dyrene ble behandlet var dette spennende lesing, Kjersti 🙂 Jeg holder på å bearbeide familien med en tur til dette landet 🙂
Takk! 🙂 Så bra å høre at det frister med en tur til Turkmenistan. Får håpe at du klarer å overbevise familien!
Interessant lesning! Jeg liker godt å gå på markeder rundt omkring i verden, for de er så forskjellige fra sted til sted, yrer av liv og er som regel både fargerike og innholdsrike. Kledelig hatt, forresten :-p
Det liker jeg også, av samme grunner som du nevner.
Haha, takk? 😀
Det stikker alltid hardt i hjertet når man ser hvordan dyr blir behandlet rundt i verden… Ellers så markedet ut som et spennende sted å besøke. Ganske fascinerende å se hvordan det ser ut fra luftet. Gjennomtenkt på alle måter altså. 🙂
Ja, jeg synes det var ganske morsomt at de laget markedet som et teppe sett fra luften!
Enig i at det er vondt å se dyr blir behandlet dårlig, men det er jo dessverre slik hverdagen er i store deler av verden 🙁