Førsteinntrykk av Nord-Korea
18. april 2015
Det er ikke hver dag jeg får reise med et flyselskap som er svartelistet i Europa, men på vei til Nord-Korea fikk jeg muligheten til nettopp det.
På flyplassen i Beijing gikk det raskt å finne innsjekken, siden det ikke akkurat gikk så mange fly til Pyongyang den dagen. Der stod det allerede et dusin nordkoreanere i kø, med bagasjetraller fylt opp med TV-er og andre ting de hadde handlet i Kina. Air Koryo har visstnok ingen vektgrense på innsjekket bagasje. Vi fikk derfor lov til å stå i kø ved innsjekken litt lengre enn forventet. All bagasjen ble scannet nøye mens passasjerene ventet, og minst annenhver passasjer ble bedt om å åpne bagasjen for en ekstra sjekk.
Bare en time etter at jeg stilte meg i kø, fikk jeg boardingkortet i hånden.
Inne på flyet (en TU-204-100) ble jeg møtt av nordkoreansk musikk og smilende flyvertinner. Jeg fant det røde setet mitt på 29E, og gjennom vinduet kunne jeg følge med på bagasjen som ble lastet om bord. To bulldoger i hvert sitt reisebur fikk være med. Hvorfor kunne jeg bare spekulere i. Kanskje er det en spirende interesse for rasehunder i Pyongyang?
En av de andre i reisefølget satt ved siden av den ene flyvertinnen under take-off. Flyvertinnen benyttet anledningen til litt småprat. «Har du hørt om Sør-Korea? Vår modige leder Kim Jong-un skal gjenforene oss til ett Korea.» Samfunnsengasjerte flyvertinner, kan man si.
Vi fikk utdelt tre små skjemaer til å fylle ut før ankomst. De så ut til å være laget av resirkulert papir – et godt eksempel på at flyreiser og miljøvern kan gå hånd i hånd. Det var et entry/exit-skjema, et helseskjema og et hvor de spurte hva jeg hadde med meg av verdifulle gjenstander (laptop, iPad, kamera eller lignende).
Entry/exit-skjemaet ba meg blant annet om å oppgi «Race». Jeg vurderte et øyeblikk å skrive «Amazing», men så husket jeg at realityprogrammer er såpass lite utbredt i Nord-Korea at de neppe ville tatt spøken. Jeg bestemte meg til slutt for å være seriøs, og skrev derfor «Human».
Det var til og med servering om bord. Jeg fikk utdelt en våtserviett, et glass med vann og en klump pakket inn i matpapir med teksten «hamburger» og tilhørende illustrasjon. Det var jeg svært takknemlig for, for uten papiret kunne det blitt vanskelig å identifisere innholdet som hamburger.
Jeg åpnet hamburgeren for å se hva som ventet meg inni. Kjøttet så ut til å være en spennende overraskelsesblanding, for oksekjøtt var det nok ikke. Den gule guffen kan ha vært ost, eller kanskje var det smør for alt jeg vet. Noen oransje klumper klarte jeg ikke gjette hva var. Jeg var dessverre ikke spesielt sulten, og pakket derfor hamburgeren pent inn i matpapiret igjen.
Doen måtte sjekkes. Der ble jeg gledelig overrasket over at alle fasiliteter var på plass, inkludert dopapir til og med. Da jeg kom tilbake fra do, kunne Bjørn fortelle at hamburgeren min hadde blitt hentet. Flyvertinnene undersøkte papiret på hver matpakke nøye for å se om de hadde vært åpnet eller ikke. Siden min så uåpnet ut, regner jeg med at den ble delt ut igjen til noen andre på neste flytur. Nok et eksempel på at flyselskaper kan være opptatt av miljø og resirkulering altså.
Underholdningen bestod av en sing along-film som rullet over TV-skjermene. Alt var på koreansk, så jeg fant det litt vanskelig å følge med i handlingen, men jeg tror filmen endte godt til slutt.
Vi gikk inn for landing i Pyongyang, hvor det viste seg at flyplassen var under oppussing. Der blir det flotte lounger i løpet av året, får vi tro. Bulldoggene ble lastet ut av flyet til bakkemannskapets store nysgjerrighet. Ti mann samlet seg rundt burene for å se hva dette var for noe rart.
Dette var starten på mine åtte dager i Nord-Korea. Tilbake til Kina reiste jeg med tog, og fikk derfor ikke gleden av å reise med Air Koryo igjen. Kanskje neste gang.
