Absurde Ashgabat

Ashgabat er hovedstaden i Turkmenistan, og en av de sprøeste byene jeg har vært i. I den tørre ørkenen ligger Ashgabat som en oase av grønne parker, spektakulære fontener og luksuriøse byggverk.

Marmorbygningene skinner på rekke og rad. Gatene er rene. Bussholdeplassene har aircondition. Fortauene får behagelig skygge fra trærne på dagtid, og på kvelden lyses både gater og parker opp.

Ashgabat føles som en moderne by, helt til man legger merke til gullstatuene av landets forrige diktator. Niyazov utnevnte seg selv til evig president av Turkmenistan, i et forsøk på å gi Turkmenistan egen identitet etter oppløsningen av Sovjetunionen. Landets nåværende diktator – Berdymukhamedov – ønsker ikke å være noe dårligere, så nå har det begynt å dukke opp gullstatuer av ham også.

Av attraksjoner i Ashgabat kan man blant annet nevne teppemuseet og verdens fjerde høyeste flaggstang! Teppemuseet gikk jeg glipp av, men jeg fikk sett mange nok tepper i Turkmenistan likevel, så du trenger ikke synes synd på meg. Her ser du flaggstangen i all sin prakt.

Dette monumentet kalles Uavhengighetsmonumentet, og er formet som en sugekopp til å stake opp doen med. Original idé, det skal de ha. På plassen rundt står statuer av sinte menn med artige hatter.

Denne tripoden kalles Nøytralitetsmonumentet. Etter to heisturer fikk vi se utsikten fra balkongen i øverste etasje. På toppen av monumentet troner enda en gullstatue av den forrige diktatoren. Tidligere roterte statuen slik at den alltid hadde ansiktet vendt mot solen. Den nye diktatoren syntes visst at det var unødvendig, så nå står statuen i ro. Han sørget også for at hele monumentet ble flyttet til utkanten av byen.

Ashgabats severdigheter stopper ikke der. La oss ikke glemme verdens største innendørs pariserhjul! Nå tenker du kanskje at poenget med pariserhjul er utsikten, og at poenget faller bort når det plasseres innendørs. Det har du i så fall rett i. Det er derfor åpne vinduer rundt. Med alle de åpningene kan det diskuteres om det kan kalles innendørs, og om det egentlig er verdens største noe som helst. Heldigvis for Ashgabat er ingen andre interessert i den tittelen.

ashgabat3

Ashgabats bygninger og monumenter er kreative og imponerende. Pengebruken i hovedstaden er helt hinsides, mens utenfor Ashgabat forfaller ting og blir glemt. Ashgabat forsøker å bli litt som Dubai, men uten store turistattraksjoner eller turister. Jeg forstår ikke hva de tenker. Få land i verden er så strenge med å gi turistvisum som det Turkmenistan er, så de prøver åpenbart ikke å lokke til seg flere turister.

Turkmenistan har en befolking på fem millioner, og rundt en million av dem bor i Ashgabat. Det er sammenlignbart med Norge og Oslo-området. I Norge har vi operaen i Bjørvika – i Ashgabat har de hundrevis av dyre marmorbygninger. I motsetning til Operahuset og Vigelandsparken, er det ikke mange som henger rundt bygningene og monumentene for å hygge seg i Ashgabat. I stedet finner man åpne plasser og folketomme parker… Det er noe spøkelsesaktig over det hele.

Ashgabat har en trist historie. I 1948 ble byen totalt ødelagt i et av tidenes verste jordskjelv – de fleste bygninger raste sammen og over halvparten av byens innbyggere døde. Statuen med oksen er til minne om jordskjelvet. Selv der klarte den forrige diktatoren å snike inn en gullstatue av seg selv, som barn, idet han blir reddet av moren. Moren omkom etter heltedåden, men på statuen fikk hun ikke engang være i gull.

Politiet er godt synlige i Ashgabats gater. De står på gatehjørner og ser ut til å holde full kontroll. Ofte ser man dem stoppe biler for å kjefte på sjåførene. Utenfor presidentpalasset stopper de gjerne fotgjengere også, for å fortelle at det ikke er lov til å ta bilder eller stå i ro og glo. Politiet kan virke litt skremmende, men når du spør dem om hjelp merker du raskt hvor ufarlige og hjelpesløse de egentlig er.

Sjåførene kjører som idioter. Skrensing og bråbremsing er helt normalt, og man blir raskt vitne til flere større og mindre uhell. I pensum til kjøreopplæringen står boken «Ruhnama» som den forrige diktatoren skrev. Boken handler om helt andre ting enn bilkjøring, så kanskje ligger noe av forklaringen der… Jeg bare gjetter.

Utenfor kjøpesenteret får alle bilene parkere i skygge – ikke dumt. Palmene er laget av plast, og var de eneste palmene jeg så i Ashgabat. Inne på kjøpesenteret var det fontener, hestestatuer, butikker og halve etasjer med ledige butikklokaler.

Biler som skal kjøre i Ashgabat må være rene, og helst hvite på farge. Det er også begrenset hvor stor motor bilene kan ha i Turkmenistan – sannsynligvis fordi presidenten vil sikre at han har bedre bil enn alle andre. Selv kjører han Bugatti.

Innbyggerne i Turkmenistan får gratis vann, strøm og gass – i alle fall inntil en kvote som de færreste klarer å bruke opp. Hvert kjøretøy får 120 liter bensin i måneden gratis, og utover det er prisen 2 kr pr liter. En reise med bussen i Ashgabat koster 60 øre.

Populære dekorasjoner i Ashgabat er åttekantede stjerner og lys som skifter farge – helst på én gang.

To mil sør for Ashgabat går grensen mot Iran. Snøleoparder bor i fjellene på grensen, men dit får ikke turister dra. Jeg skulle gjerne brukt noen dager på å lete etter snøleoparder der hvis det hadde vært mulig. Drømmen min er å se alle de fem største kattedyrene i det fri, og snøleopard er den vanskeligste av dem.

I en av parkene er det et tivoli. Ikke så veldig spennende, men karusellene ser ut til å være godt vedlikeholdte og sukkerspinnet koster bare to kroner.

Sirkuset var noe av det beste jeg opplevde i Ashgabat. Jeg har aldri likt sirkus før, og vi gikk dit bare tilfeldig fordi det lå rett ved hotellet. Det ble virkelig en positiv overraskelse. Jeg tok så mange bilder på sirkuset at jeg er redd det må bli et eget blogginnlegg om det etter hvert.

En uke i Ashgabat var akkurat nok. Det er en flott by på mange måter, men det er noe viktig som mangler. Det oppleves til tider som en futuristisk spøkelsesby som det er vanskelig å forstå seg på. Det gjør det heller ikke så lett å bli glad i byen.

9 kommentarer

  1. Camilla sier:

    Fantastiske bilder!

  2. Jeppe sier:

    For et absurd sted! Likevel har jeg lyst til å se det!

  3. Anders sier:

    Haha, nydelig lesning og bilder! Turmenistan dukket herved opp på min (altfor lange) liste også.

  4. Travelfemme sier:

    Fantastiske bilder – så mange spennende reiser du har vært på 🙂

  5. Linn sier:

    For et spennende land- dit vil jeg også!:)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *