Nå drar jeg til Langtvekkistan!
7. mai 2015
Absurde Ashgabat
27. mai 2015
Show all

Door to Hell

En tur til Turkmenistan ville ikke vært komplett uten å se gasskrateret i Darvaza, eller «Door to Hell» som det populært blir kalt. Det er noen år siden jeg første gang så bilder av dette utrolige stedet, og tenkte at det var noe jeg helt sikkert ikke ville få sett med mine egne øyne noen gang. Det virket så fjernt og uoppnåelig, der det ligger midt uti ørkenen i et av verdens minst besøkte land.

Krateret oppstod i 1971 da sovjeterne boret etter olje. I stedet for olje fant de gass. Forsøket deres på å utvinne gassen resulterte i at bakken kollapset og ble til et krater. Gassen som lakk fra krateret var ikke bra for omgivelsene, så det ble bestemt at det var best å sette fyr på gassen. De antok at det ville brenne ut i løpet av noen dager eller uker. Nå har det brent i 44 år.

Reisefølget vårt ble fordelt på seks biler, og fra hovedstaden Ashgabat kjørte vi i fire timer nordover gjennom Karakum-ørkenen. Veistandarden i Turkmenistan er ikke noe å skryte av, med mindre man synes at hull og kameler på veien høres bedre ut enn asfalt og veibelysning. Bilene hadde firehjulstrekk, og godt var det. Mot slutten av turen forlot vi den dårlige veien, og kjørte de siste åtte kilometerne gjennom sanden. Sjåføren vår var veldig hyggelig. Han snakket bra engelsk og kunne svare på alt vi lurte på om livet i Turkmenistan, samtidig som han klarte å svinge unna alle kamelene på veien. Det ble en fin tur.

Omsider kom vi frem, og kunne endelig løpe bort til kanten for å beundre flammene. Den britiske reiselederen vår hadde på forhånd gitt oss én eneste regel som vi måtte love å følge: ikke fall ned i krateret! Vi ble også fortalt at hvis vi stod for nært kanten når vinden blåste feil vei, ville ansiktene våre smelte slik som i «Raiders of the Lost Ark». Jeg visste det var en overdrivelse, men jeg ble så skremt at jeg holdt meg minst fem meter fra kanten mesteparten av tiden. Det var ingen gjerder rundt, men nede blant flammene kunne vi se restene av det som en gang hadde vært en slags sperring.

Krateret så litt større ut enn jeg hadde forestilt meg. Det er 30 meter dypt og 70 meter i diameter, men blir stadig litt større etter hvert som kantene raser ut.

Jeg og Bjørn satte opp tripoden, stilte inn selvutløseren og gjorde vårt beste forsøk på å se tøffe ut. Etter noen forsøk klarte vi å se alvorlige ut begge to.

Det var noen bakketopper i nærheten som vi kunne gå opp på for å få bedre utsikt. Jeg lurer på om jordfargen viser hvor det finnes gass?

Noen fant en skilpadde. Jeg visste ikke at det skulle være skilpadder der, så det gjorde meg litt forvirret. Den løp rundt og gjemte seg under en bil. Jeg har aldri sett en skilpadde bevege seg så raskt før.

Vi skulle campe noen hundre meter unna krateret. Det var litt lengre unna enn hva jeg hadde forestilt meg på forhånd, men det skal visst ikke være særlig sunt å sove for nært massevis av brennende gass… Det var snart tre år siden sist jeg sov i telt, så det var på tide å gjøre det igjen og jeg gledet meg nesten litt. Jeg regnet med at vi skulle sette opp teltene våre selv, men det viste seg at sjåførene våre gjorde det for oss. De grillet også mat og serverte middag til oss. Ingen grunn til å klage på servicen!

Dosituasjonen viste seg å ikke være helt ideell – det fantes ingen do i mils omkrets. Busker og store steiner var det også dårlig med, så det ble langt å gå hver gang man måtte på do. Jeg savnet tilgang til et ordentlig bad, så sånn sett var jeg glad for at vi ikke skulle bo der mer enn én natt.

Etter middagen hadde solen begynt å gå ned. Vi gikk bort til krateret igjen for å ta bilder i det flotte kveldslyset.

I ørkenen bor det noe som heter kameledderkopper. Det er uklart for meg hvorfor de kalles nettopp det, men jeg gjetter at det enten er fordi de er så store som kameler eller fordi selv kamelene er redde for dem. På grunn av edderkoppene var det viktig at vi ikke lot teltene stå åpne. Kameledderkopper er store, kan hoppe høyt og biter noe helt forferdelig. De er ikke dødelige for mennesker, men de injiserer en gift som gjør skrekkelig vondt. Reiselederen vår var ved krateret for cirka 20. gang, men hadde aldri sett en eneste kameledderkopp, sa han. Sjåførene snakket om folk de kjente som hadde blitt bitt. En hadde vært sikker på at han skulle dø og en annen hadde tatovert en edderkopp på hånden som et minne om smertehelvetet.

Jeg får angst av små edderkopper hjemme, så det er vel unødvendig å nevne at jeg ikke hadde det minste lyst til å møte noen kameledderkopp.

Vi hadde det veldig hyggelig med gruppa i ørkenen utover kvelden. I tillegg til vår gruppe og sjåførene våre, var det også en annen gruppe turister der. Plutselig dukket det også opp en gjeng som reiste Silkeveien med Dragoman. Jeg så dem komme til krateret etter at det hadde blitt mørkt. Etter en times tid hørte jeg guiden deres si at de hadde tre minutter igjen! De campet ved veien åtte kilometer unna, siden bussen deres ikke klarte å kjøre i sanden. De fikk bare vært en time ved krateret før de ble kjørt tilbake til bussen, og de rakk aldri se krateret i dagslys eller i det flotteste lyset ved solnedgang/soloppgang. Jeg syntes oppriktig synd på dem som hadde kommet hele den veien for å få sett så lite. Dragoman strykes nå fra listen over reiseselskaper jeg kan tenke meg å bruke.

Jeg hadde med meg en super lommelykt som jeg kjøpte på Clas Ohlson for noen år siden. Den er liten og kostet ikke mye, men gir fantastisk godt lys. Da jeg brukte den i ørkenen fikk jeg se noe som glitret mot meg fra bakken et stykke foran meg. Nysgjerrig på hva det kunne være, gikk jeg nærmere. Da jeg stod et par meter unna så jeg tydelig at det var en diger edderkopp. En kameledderkopp, hjelp! Den var omtrent like stor som hånden min og lys beige på farge. Den satt heldigvis helt i ro, så jeg fikk ikke panikk. Fobien min trigges vanligvis av edderkoppens bevegelser. Jeg ropte på Bjørn, og han fikk tatt bilde av beistet.

Etterpå lyste jeg rundt meg, og til min store skrekk oppdaget jeg at det glitret rundt meg på alle kanter. Jeg måtte passe godt på hvor jeg tråkket. Jeg var redd. På den ene bakketoppen satt mange av de andre, og jeg fortalte dem om edderkoppene da jeg kom opp. Ingen hadde like god lommelykt som meg, og ingen hadde sett noen edderkopper. De trodde nesten ikke på meg før Bjørn kom etter og viste dem bildet han hadde tatt.

Litt etter midnatt stod vi ved krateret. Noen spilte «Ring of Fire» på repeat fra en telefon og drakk øl. Mange av de andre hadde gått og lagt seg. Stemningen var god. Enorme biller kom også frem fra sanden utover kvelden. To ganger klatret de opp på skoen min – og det likte jeg ikke noe særlig – så jeg begynte å tråkke på dem for å begrense antallet rundt meg. Det hjalp ikke så mye, for da kom det bare enda flere for å spise opp deres døde artsfrender. Plutselig kom noe stort løpende rundt føttene våre. Jeg klarte ikke se hva det var. Jeg brukte noen sekunder på å lete frem lommelykten, og da jeg fikk slått den på så jeg tydelig at det var en edderkopp. Ikke bare var den større enn alle de andre jeg hadde sett, men den var mørkere på farge og betydelig mer aktiv.

Bjørn og en annen fyr fra gruppa la også merke til edderkoppen, og løp etter den for å få tatt bilder. Jeg holdt meg på trygg avstand, men ble med etter for å lyse på edderkoppen for dem. Etter 50 meter bråsnudde edderkoppen og kom løpende rett mot meg. Jeg reagerte instinktivt, ga blaffen i at ingen hadde rukket å ta bilde av edderkoppen, og la på sprang så raskt jeg kunne vekk fra monsteret. Med det sluttet lyset fra lommelykten min å følge edderkoppen, og ingen vet hvor den ble av. Alt jeg vet er at den ikke fikk tatt meg, så da er jeg fornøyd.

Etter litt bildegoogling har vi konkludert med at sistnevnte var en kameledderkopp, og at alle de hundrevis av andre edderkoppene sannsynligvis var av en mer uskyldig art. Stygge var de nå uansett alle sammen.

Natten i teltet gikk fint. Tidlig neste morgen stod vi opp for å se på soloppgangen. Nesten ingen var våkne så tidlig, så vi fikk ha krateret for oss selv.

Skilpadden hadde holdt seg rundt teltene hele natten, fikk vi høre. Først hadde den forsøkt å komme seg inn i teltet til en av de andre i gruppa ved å klore på teltduken. Han som sov i teltet hadde ikke forstått at det var en uskyldig skilpadde, og svarte med å slå den med skoen. Skilpadden gikk videre og la seg under gulvet på et telt hvor det heldigvis lå en som forstod at det bare var skilpadden, og som syntes det var koselig at den kom på besøk. For et merkelig dyr.

Etter frokost var det tid for å dra tilbake til sivilisasjonen. Det var synd å måtte forlate krateret og den rare skilpadden, men på den positive siden så skulle det bli godt å se en vask igjen og slippe å tenke mer på kameledderkopper.

Gasskrateret i Darvaza er den minst oppskrytte turistattraksjonen jeg noen sinne har besøkt – i den grad det kan kalles noen turistattraksjon. Det er jo nesten ikke turister der! Til tross for at det er Turkmenistans eneste kjente severdighet for resten av verden, er det ikke tilrettelagt med et eneste overnattingssted, spisested, souvenirer eller så mye som et eneste veiskilt.

I 2010 bestemte presidenten at krateret skulle slukkes, men foreløpig har det fått være i fred. All gassen som brenner til ingen nytte er en katastrofe for miljøet. Det er rart å stå der ved krateret, helt alene, og tenke på hvor mye penger som brenner opp foran øynene på en. Mesteparten av tiden er det ingen der til å glede seg over synet engang.

Det har også vært snakk om å sperre av området for turisme, enten krateret blir slukket eller ikke. Tilfeldige turkmenere vi kom i snakk med hadde aldri vært der, og noen hadde lest i avisene at krateret var stengt for lengst. Ting kan tyde på at myndighetene skammer seg over at krateret finnes, og ønsker minst mulig oppmerksomhet rundt det. For miljøet skyld mener jeg det er flott hvis de får lagt det ned, men så lenge krateret brenner er det fint at flest mulig får gleden av å se det.

Ingen vet hvor lenge det vil være mulig å oppleve dette spesielle stedet, så hvis du vil dit er det for sikkerhets skyld lurt å skynde deg. Husk marshmallows og kraftig lommelykt! God tur!

13 Comments

  1. Turkmenistan har jeg aldri vurdert som en feriedestinasjon, men etter å ha lest dette skal jeg jammen meg vurdere det på nytt. Dette hørtes ut som en spennende utflukt og bildene dine er rett og slett fantastiske!

  2. Åh, så artig! Leste akkurat om dette brennende hullet i Erika Fatlands bok, «Sovjetistan». Meget spesielt!! Gøy at dere fikk vært der over natten også da! Men skjønner at de edderkoppene var skumle!

    Det bildet hvor 11 personer står på kanten og man kun ser siluetter med mørket rundt var forresten utrolig kult! 😉 God tur videre! Gleder meg til å lese mer om turen!

    • Kjersti sier:

      Jeg leste om «Sovjetistan» og hørte en podcast før turen, men rakk ikke lese boken. Må nok gjøre det før neste tur til Sentral-Asia 🙂

      Hyggelig at du synes bildet ble bra! Jeg er med på bildet, og Bjørn tok det med hans kamera. I ettertid angrer jeg på at vi ikke planla det litt bedre og fikk gjort noe mer ut av det. Synd at man ofte ikke kommer på de gode bildeideene før det er for sent.

  3. Reiselykke sier:

    Hei Kjersti. For noen fantastiske bilder! Høres ut som en skikkelig spennende reiseopplevelse – om enn kanskje i overkant spennende med de kameledderkoppene … 😉

  4. Så utrolig kult at dere kom dere dit! Visste ikke at man kunne dra på overnattingstur til krateret, men det virker jo som en ypperlig måte å oppleve stedet på (minus de enoooorme edderkoppene, haha). Helt fantastiske bilder dere har tatt derfra, sitter bare å måper her! Vil tro det var en spesiell opplevelse 😀

    • Kjersti sier:

      Det var en veldig spesiell opplevelse! Er så glad for at vi campet ved krateret. Det ville ikke blitt det samme i det hele tatt å bare være der en kort stund.

  5. Jeg måtte komme tilbake hit og lese igjen 😉 Jeg holder på å planlegge neste års reiser, og en ting er sikkert og det er at nå står virkelig sentral-asia for tur! Dette stedet må definitivt besøkes (dersom det fortsatt er åpent…), men jeg har hørt at visumprosessen til Turkmenistan kan være noe kronglete?

    • Kjersti sier:

      Så gøy at du har tenkt deg til Sentral-Asia! 😀

      Turkmenistan er visstnok et av de vanskeligste landene i verden å få turistvisum til. Unntaket har pleid å være transitvisum (maks 5 dager) for de som reiser gjennom landet mellom for eksempel Iran og Usbekistan, men jeg har hørt at det har blitt mye strengere i det siste.

      Anbefalingen min er å reise på gruppetur. Jeg reiste med Koryo Tours, og de tok seg av visumprosessen. Vi skrev på epost til Koryo at vi ønsket å være igjen i Turkmenistan noen dager etter gruppeturen var over, så da la de til noen dager på visumet og booket hotell for oss. Det gikk lett som bare det.

      Jeg er klar over at det kan høres kjedelig ut å «måtte» reise på gruppetur når man heller vil reise rundt på egen hånd, men det er den letteste måten akkurat der, og vi opplevde det ikke som noen ulempe. Det er heller ikke typiske turister som reiser på en slik tur, så det var i grunn bare trivelig med litt selskap 🙂

      I gruppa vår var det med en fyr som var nesten ferdig med et prosjekt for å besøke alle land i verden. Han hadde fått avslag på visum til Turkmenistan da han søkte selv, og reiste kun med Koryo for å i det hele tatt få visum. Her snakker vi om en som allerede hadde kommet seg inn i land som Saudi-Arabia uten problemer… Jeg har ikke prøvd å søke om visum til Turkmenistan selv, men ut fra hva han fortalte og det jeg har lest at mange forteller på nett, så er inntrykket mitt at det er veldig vrient å få visum til Turkmenistan på egenhånd.

      Koryo har forresten tur dit igjen i mai: http://www.koryogroup.com/turkmenistan/index.html (De burde betalt meg for å gi dem så mye reklame, haha)

  6. Tuusen takk for flott og utfyllende svar! 😀 Virker som organisert tur kanskje er det letteste da. Bare synd det koster såpass mye! Får se hva jeg finner ut… Hadde jo vært ganske synd å besøke regionen uten å kunne dra innom dette stedet.

  7. Travellinn sier:

    Takk for en fin beskrivelse! Turkmenistan er høyt på listen min også, men jeg får dessverre ikke tid til det denne gang. Setter kursen mot Kirgisistan og Kasakhstan neste uke, så det blir veldig spennende! 🙂

    • Kjersti sier:

      Så gøy! Kirgisistan og Kasakhstan har ikke jeg besøkt ennå, men det har jeg veldig lyst til. Det blir sikkert en flott tur. Turkmenistan er nok ganske annereldes, så jeg håper du får tatt turen dit også etter hvert 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *