Kapp Horn – Sør-Amerikas ende

”Albatrossene til dekk 3!”

Den etter hvert så velkjente høyttalerstemmen forteller at det er min gruppes tur til å bli tatt inn til land.

Vi er klare. Flytevestene og støvlene er på. Sikre grep rundt håndleddene på mannskapet i det vi stiger over i den 22-manns store gummibåten. Dette har vi øvd på.

Kapp Horn ligger på øya Isla Hornos, helt på sørenden av Chile og det sør-amerikanske kontinentet. Det er her Stillehavet og Atlanterhavet møtes. De ugjestmilde værforholdene gjorde dette farvannet til en massegrav for skip, frem til Panamakanalen åpnet for 102 år siden.

Det hører med til sjeldenhetene at turister kan oppleve å gå i land på Kapp Horn. Risikoen pleier å være for stor, og skipene får ikke gjort mer enn å seile forbi.

Værgudene er på vår side denne dagen. Det er en av de første gangene MS Midnatsol klarer å gjøre et stopp her.

Gummibåten kommer inn til land, hvor deler fra Hurtigrutens ekspedisjonsteam står klare til å hjelpe oss ut av båten. Det kan bli en iskald fornøyelse for den som sklir på tang eller de glatte steinene og havnet i vannet. Innsatsen deres gjør at selv de eldste passasjerene kommer seg nesten helt tørrskodd i land.

En lang og bratt trapp tårner foran oss. 160 trinn senere kan vi se bort til fyrtårnet, kapellet, minnesmerket, helikopterlandingsplassen og lagerbygningen. Dette er alt som er på finne på Kapp Horn.

Fyrvokteren og hans familie er de eneste innbyggerne her. Han møter oss i uniform for anledningen. Det er litt av en begivenhet å få besøk når man bor så isolert fra resten av verden.

En plankelagt sti leder oss noen hundre meter bort til minnesmerket. En skulptur viser silhuetten av en albatross i full størrelse. Her har den siden 1992 stått til minne om alle de som har mistet livene sine i forsøk på å runde hornet.

Albatross er gruppenavnet som Hurtigruten ga oss, og vi mener derfor at det passer ekstra godt med et gruppebilde akkurat her.

Stien av planker leder oss videre til fyrtårnet og det bitte lille kapellet.

Vi får beskjed om å holde oss på plankene for å unngå slitasje på underlaget. Det er ingen som forteller oss at Chile og Argentina hadde en grensekonflikt på 1970-tallet, som resulterte i at området ble dekket med landminer. Opprydningsarbeidet ble fullført for bare noen få år siden, og man kan aldri bli helt sikker på at hver eneste mine er funnet.

Kapellet Stella-Maris bærer preg av å ha stått i ekstremvær gjennom mange år. Innsiden er pyntet med blomster, og har akkurat mange nok sitteplasser til alle innbyggerne i nabolaget.

Opp trappen inni det lille fyrtårnet, henger flagg og hilsener fra en rekke nasjonaliteter som har vært innom. Norge er godt representert.

I underetasjen signerer vi gjesteboken. Her er det også mulig å få stempel i passet fra Kapp Horn. Både et helsides stempel og et lite rundt et er tilgjengelig.

Blant de besøkende hersker det uenighet om hvorvidt det er greit å putte et uoffisielt stempel i passet eller ikke. Etter den lange køen å dømme ser de fleste ut til å mene at passet har plass til et tullestempel eller to.

Slik ser stemplene ut i passet mitt:

Været kan raskt slå om, og Hurtigruten har derfor brakt i land utstyr og nødproviant i tilfelle vi blir forhindret fra å komme oss ut til skipet igjen.

Heldigvis er bølgene like samarbeidsvillige nå som da vi kom for 90 minutter siden, og snart er vi på vei bort fra Kapp Horn.

7v3a5207

1 kommentar

  1. Lars Martin Holta sier:

    Kule bilder! Flott å se norskeflagget på så fjerne steder.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *