Cruise i Karibien – noen erfaringer rikere

Ah, cruise i Karibien. Tenk å kunne reise rundt mellom eksotiske øyer i komfort og luksus, med god mat, vakre strender, bølgeskvulp og palmesus. Oppleve mange steder på kort tid – en aktiv ferie, der altså. Kan det bli bedre?

Svaret kan du få med det samme: Ja, det kunne vært bedre.

I desember dro jeg på cruise i Karibien i to uker. Sett bort fra de helt spesielle cruisene på Galapagos og i Antarktis – som var to av de beste reisene i mitt liv – så var dette mitt første vanlige cruise.

Da jeg tidlig i høst kom over et tilbud som så bra ut, bestemte jeg meg for at det kunne være en god anledning til å besøke mange av øyene i Karibien som jeg kanskje ikke får besøkt ellers.

Cruise er et reisekonsept som passer dårlig for dem som liker å ha frihet og kontroll på reisen selv. Sånne som meg. Det visste jeg på forhånd. Samtidig er cruise en av verdens mest populære måter å reise på, og cruisemarkedet er i enorm vekst. En del av meg var derfor nysgjerrig og villig til å gi cruise en sjanse. Bjørn gikk med på å bli med.

Til cruise å være virket det svært så lovende. Prisen var 12 000 kr per person. To uker, mulighet for lange dager på land hver eneste dag, ingen sjødager, og vi ville slippe å reise innom USA siden cruiset startet og sluttet på Martinique. Selv om øya ligger i Karibien, er Martinique et ganske vanlig fransk departement.

Planen var å utnytte timene på land best mulig. Men hvor lurt ville det være å bruke cruiseskip som transportmiddel, når jeg ikke var interessert i selve cruiset? Ville det bare være pensjonister med blått hår om bord? Ville jeg bli frustrert og føle meg som en del av en saueflokk? Ville jeg klare å finne noen venner på cruiset?

Dette var noen av spørsmålene som jeg gledet meg til å finne svar på.

Skipet

MSC Fantasia er et ni år gammelt skip, med plass til 4363 passasjerer og en besetning på rundt 1400. Med butikker, restauranter, barer, treningssenter, spa, casino, tre svømmebasseng og ti boblebad var det mer enn et flytende hotell. Det var som å være i en flytende by. På treningssenteret var det usedvanlig få mennesker å se, men i buffetrestauranten var det alltid mye aktivitet.

Skipet var mer luksuriøst enn forventet, og lugaren var det absolutt ingenting å utsette på. Jeg ville vært fornøyd med en simpel danskebåtlugar. Dobbeltseng, god gulvplass, fint interiør og bad med oppbevaringsplass var mer enn jeg forventet å få for pengene. Lugaren var bedre enn de fleste hotellrom jeg har bodd på.

På badet fant vi en notis som informerte om at MSC tok sitt miljøansvar på alvor, og at vi derfor vennligst måtte legge håndklærne på gulvet når vi ville ha dem byttet ut. Bra, tenkte jeg. Jeg vasker jo ikke håndklær hver dag hjemme heller. Merkelig nok ble alle håndklærne byttet ut to til tre ganger om dagen uansett hvor vi hang dem, så miljøet var det visst ikke så nøye med likevel.

 

Seilingsplan

En stund etter at vi hadde booket cruiset, ble det dessverre gjort endringer på programmet.

Dominica, St. Martin og Tortola (De britiske jomfruøyer) ble droppet på grunn av orkanødeleggelsene. Det var forferdelig synd. Dominica var den øya som jeg hadde gledet meg aller mest til.

Som erstatning for disse tre øyene ble det to besøk til St. Kitts i stedet for ett, én sjødag og en enorm omvei for å legge turen innom Den dominikanske republikk. Vi mistenkte nesten at Den dominikanske republikk ble valgt i håp om at mange av passasjerene ikke ville legge merke til at Dominica ble byttet ut.

Ruten ble denne:

Martinique -> Guadeloupe -> St. Lucia -> Barbados -> Trinidad -> Grenada -> St. Kitts -> Martinique -> Guadeloupe -> Antigua -> St. Vincent -> sjødag -> Den dominikanske republikk -> St. Kitts -> Martinique.

En av de problematiske sidene ved cruise, er at det forurenser fryktelig mye. Selv om jeg reiser mye og dermed forurenser mer enn mange andre, gjør jeg det ikke uten dårlig samvittighet. Det gjør meg derfor trist å vite at vi seilte lange strekninger helt unødvendig. Mange mil kunne vært spart hvis øyene ble besøkt i riktig rekkefølge.

Akkurat det er naturligvis ikke like lett i praksis, siden cruiset vårt var en del av et puslespill av skip og havner med begrenset plass. Jeg legger ikke skylden på rederiet for at sånt som dette skjer, men på hele cruiseindustrien. Skipet vårt var bare ett av mange, og det gjør jo saken enda verre.

Vi reiste 5243 km. Det utgjør et karbonavtrykk på ca 2 tonn per passasjer. Dersom vi hadde tatt den korteste ruten, kunne det vært redusert til 2965 km og 1,2 tonn karbondioksid. Hvis vi i tillegg kunne ofret besøket til Den dominikanske republikk, ville resultatet blitt 1831 km og 0,73 tonn kardondioksid.

På grunn av den lange reisen ble det dessuten en kort dag i Den dominikanske republikk. Bare syv timer. Jeg ville gjerne til Den dominikanske republikk, men det hadde ikke trengt å skje på dette cruiset. Den miljømessige kostnaden er vanskelig å forsvare, så jeg mener at det var en dårlig idé å legge turen om dit.

Maten

Det var ingen fare for å sulte i hjel på skipet, for å si det forsiktig.

Buffetrestauranten var åpen 20 timer i døgnet. Frokost, lunsj og middag varte i noen timer hver, og mellom måltidene var det et litt mer begrenset utvalg.

Vi kunne velge å spise på en av restaurantene i stedet, uten at det kostet noe ekstra. Der orket vi bare å spise middag to ganger. Restauranten var flott, med trivelig atmosfære og god service, men det var færre retter å velge mellom enn i buffeten. Verken Bjørn eller jeg synes det er nødvendig å bli vartet opp, så buffetrestauranten holdt i massevis for vår del.

Buffetrestauranten var så stor at det var lett å gå seg vill.

Som forventet på et italiensk skip, var maten fantastisk. Naturligvis var det et stort utvalg av pasta og pizza. Foccaciaen kunne jeg spist meg i hjel på. Det var alltid fersk frukt tilgjengelig, kaker og desserter, egne stasjoner for vegetarmat og sunne alternativer, etniske retter osv.

Et par ting var likevel litt urovekkende. Til lunsj ble det hver dag servert hurtigmat som hamburger, pølse i brød, kyllingnuggets, pommes frites og lignende. Det var den desidert mest populære stasjonen i buffeten. Folk presset seg frem og dyttet hverandre i forsøk på å karre til seg den siste hamburgeren. En gang brøt det nesten ut slåsskamp. Kokkene fikk kjeft av rabiate gjester for at de ikke klarte å steke hamburgere raskt nok. Jeg så en dame stable fire hamburgere på brettet sitt, før hun gikk bort og forsynte seg med pizza på toppen.

Det var litt skremmende å se, men det var ikke det verste.

Barnematstasjonen var verre. Man skulle kanskje tro at poenget med å ha en egen stasjon for mat til barn, var å gjøre det lettere for foreldre å finne sunn mat som barna ville like? I stedet var det kyllingnuggets og pommes frites der. Barn kunne hente mat fra hvilken som helst stasjon, men den anbefalte barnematen var altså frityrstekt junkfood.

Alkohol var inkludert i drikkepakken min, men is kostet ekstra. Jeg ville heller ha is, men fikk ikke bytte pakke.

Folkene om bord

MSC er kjent for å ha en god blanding av nasjonaliteter, både blant passasjerer og ansatte. Det var spennende å sjekke navneskiltene til folkene som jobbet om bord for å se hvor de var fra. Noen av dem var litt overraskende, som Madagaskar og Nepal. Alle kjente godt til Norge, for der hadde skipet vært i sommer.

Amerikanske passasjerer velger vanligvis cruisene som starter i USA, så jeg la faktisk ikke merke til en eneste amerikaner om bord. Derimot var det mange italienere, franskmenn, tyskere, briter og brasilianere. Jeg så en svensk familie og to norske jenter, men bortsett fra det kan det ikke ha vært mange skandinaver om bord.

Når beskjeder ble gitt over høyttaleranlegget, var det alltid på minst fem språk. Likevel var det ikke alle som fikk med seg hva som ble sagt.

Pensjonistene var kanskje i flertall, men det var også mange yngre mennesker. Det var få barn på cruiset, sikkert på grunn av at dette var litt før juleferien begynte.

Det var også ganske mange «lokale» som bare var med i noen få dager og brukte cruiset som transportmiddel fra en øy til en annen. En litt spesiell ting som vi la merke til, var at mange av dem kjøpte så mye alkohol på taxfree i havna i Martinique som de kunne bære. Deretter gikk de ut av cruisehavna og fylte opp varebiler som stod og ventet. Så gikk de inn igjen og handlet på nytt. Det var smugling og juks i stor stil. Tollerne hadde gått hjem for dagen, da dette foregikk rett før avgang. Jeg gjetter at det ikke var første gang.

Sosialt var cruiseopplevelsen en skuffelse. Det virket som om det skulle mye til før folk snakket til hverandre. Det høye antallet passasjerer hadde sikkert litt med saken å gjøre. Min erfaring med cruise så langt er at jo flere passasjerer det er, desto færre blir man kjent med. På Antarktis-cruiset ble jeg kjent med mange. På Galapagos-cruiset ble jeg kjent med alle.

På cruisene i Antarktis og Galapagos hjalp det dessuten at alle om bord hadde noe til felles. Der var ingen på ferie, vi var på eventyr. Alle var interesserte i stedene vi besøkte og opplevelsene vi hadde sammen, og det var lett å komme i prat.

Det var helt sikkert flere som oss på cruiset i Karibien, som følte seg som utypiske cruiseturister og var mer opptatt av å bruke tiden på land enn på bassengdekket. Vi bare fant aldri hverandre i mylderet av alle de andre.

På Antigua sammen med alle de nye vennene mine fra cruiset.

Aktiviteter og underholdning om bord

Skipets «entertainment team» hadde i oppgave å underholde og skape god stemning om bord. På bassengdekket var det en liten scene, hvor de stadig drev med et eller annet. Dansetimer og quiz, for å nevne noe.

Jeg elsker quiz! Særlig når det handler om reise. Da jeg så at det skulle holdes en «airport quiz» måtte jeg selvsagt bli med. Quizen viste seg å handle om flyselskaper. På storskjerm fikk vi se logoen til ulike flyselskaper, og så skulle vi skrive ned hvilket land flyselskapet var fra. Det var ganske lett. Air China, Alaska Airlines, American Airlines, Singapore Airlines, Lufthansa og Ryanair var noen av de ti logoene. Så kom fasiten. I følge quizmaster var Ryanair fra Storbritannia, og de som hadde svart Irland fikk altså feil. Bjørn og jeg bare så på hverandre og lo. Utrolig nok var det en deltaker som fikk ti av ti «riktige» og ble den stolte vinner av et badehåndkle med MSC-logo.

Om kveldene ble det holdt forestillinger i teatersalen, med sangere, dansere og akrobater. Det tok noen dager før vi gadd å se vår første forestilling, men etter det gikk vi dit hver kveld for å se en ny forestilling. Danserne var imponerende flinke.

Utflukter

Guidet byvandring, catamaranturer, snorkleturer og transport til strender var noen av utfluktene som det gikk an å melde seg på. Mye av det hørtes ut som aktiviteter som jeg gjerne skulle vært med på, helt til jeg så på prisen. En tusenlapp for en halvtimes busstransport til en strand og tilbake igjen noen timer senere, hørtes ikke ut som særlig god valuta for pengene.

Det var selvsagt mye billigere å finne transport selv, slik vi gjorde. På de fleste øyene hoppet vi på lokale minibusser, såkalte «dollar taxis». Billig, lettvint og sosialt – da vi ofte satt 20 mennesker i en minibuss med plass til 12. Vi så ingen andre cruisepassasjerer ta lokalbussen. Én gang brukte vi taxi. På et par av øyene gikk vi bare til fots og klarte oss uten transport.

Den mest hårreisende prisen var på leie av bil med sjåfør. For en bil med plass til fire personer i fire timer, kostet det fra 389 euro på Guadeloupe, til 600 euro på St. Kitts.

5800 kroner for fire timer! Det sier seg selv at lite av disse pengene går til de lokale, og at mesteparten går til cruiserederiet. Hvis det hadde vært riktig pris, så tror jeg sannelig at jeg skulle flyttet til St. Kitts og blitt sjåfør.

I brosjyren kunne vi lese at utfluktene var den «trygge» måten å oppleve stedene på. Jeg forstår at cruiserederiet må tjene penger, men det var synd å se at de brukte trygghet som salgsargument. Det at mange turister er nervøse og tror at øyene de besøker er farlige, er noe som rederiet heller burde motvirke enn å nøre opp under.

Utover at det stod noen setninger i programmet hver dag, og at man kunne melde seg på utflukter, var det sparsomt med informasjon å finne på skipet om stedene vi besøkte. Jeg skulle gjerne sett at det ble holdt presentasjoner og forelesninger om bord.

Penger, penger, penger

MSC hadde flere måter å få inn inntekter på, siden cruiset i seg selv ikke kostet så mye.

Butikkene på skipet hadde «eksklusive» tilbud. «Skal det være noen diamanter? 40 % rabatt kun i dag! Hva med en klokke eller litt parfyme?» Tilbudene roterte i løpet av uken, så det var ikke mer spesielt enn at det samme tilbudet som hadde vært på tirsdag kom neste tirsdag også.

Casinoet så ut til å være den virkelig store inntektskilden på skipet. Over høyttaleranlegget var det stadig mas om hvor mye penger man kunne vinne. En rask beregning fortalte meg at passasjerene i gjennomsnitt må ha spilt bort over 500 kroner hver per uke, bare for å komme opp i beløpet som ble delt ut som premier. Da vet jeg ikke hvor mye mer som ble spilt for og beholdt av MSC. For noen ble det nok en dyrere ferie enn beregnet.

Konklusjon

Cruise var omtrent som forventet. Et par småting overrasket og gjorde tilværelsen på skipet mer behagelig og interessant enn jeg hadde trodd. Resten var som jeg trodde eller verre, og bekreftet fordommene jeg hadde mot cruise.

Jeg fikk forsåvidt det jeg ønsket ut av cruiset, og angrer ikke på at jeg dro. Det frister bare ikke til gjentagelse med det første. Bjørn sier at han aldri vil på cruise igjen.

De problematiske sidene ved cruise har nå blitt enda tydeligere for meg enn før. Cruiseindustrien burde ikke vokse, den burde reduseres. Halvparten av de som reiser på slike cruise som dette er ikke interesserte i stedene de besøker. Mange går ikke engang i land. Den halvparten burde ikke forsøple planeten ved å forurense seg på kryss og tvers av Karibien mens de ligger i solsengen sin. De kunne like godt ligget i en solseng på et hotell et sted.

Hva med oss som går i land da? Er vi noe bedre? Nei.

Lite penger går til lokalsamfunnene. I Karibien blir småbyer invadert av cruiseturister som mangedobler innbyggertallet for noen timer hver dag. Det er en enorm belastning som de ikke får nok igjen for. Cruiseturister spiser ikke på restauranter – de får mat på skipet. De bor ikke på hotell. De gjør stedene mindre attraktive å besøke for mer lønnsomme turister. Noen få benytter seg av taxi, men de fleste velger heller utflukter i regi av cruiset, hvor bare en andel av pengene går til de lokale turoperatørene. Av og til er noen så greie at de kjøper med seg en kjøleskapmagnet, men ikke uten å klage over at den koster 7 dollar. Egentlig burde den kanskje kostet mer.

Reising fører med seg mye bra, både for verden og for den som reiser. Reising gir kunnskap. Det bidrar til forståelse og respekt for kulturer, natur og det som tidligere var ukjent. Man bryr seg litt mer om steder som man har vært og mennesker som man har møtt. Men hvor mye lærer man av å komme til et nytt land bare for å bli gjetet inn i en buss, satt av på en strand for noen timer sammen med andre cruisepassasjerer, før man ruller tilbake til skipet for å spise lunsj og finne seg en solseng ved bassenget igjen? Ikke stort, vil jeg tro.

Da jeg på mine tidligere reiser til Karibien besøkte ABC-øyene Aruba, Bonaire og Curacao – uten å være på cruise – rakk jeg å bli godt kjent med hver øy. Inntrykkene kunne aldri blitt de samme om jeg hadde besøkt øyene på dagstur, uansett hvor flink jeg hadde vært til å utnytte tiden. Jeg vet at det samme gjelder øyene som jeg besøkte på cruiset, og at jeg derfor bare rakk å skrape litt i overflaten. Kan jeg egentlig si at jeg har vært alle disse stedene? Ja, men bare så vidt.

Cruise er ferie mer enn det er reising. Og viktigst av alt: cruise som dette er ikke bærekraftig turisme.

Jeg ser frem til å reise på cruise igjen, men da skal det være ekspedisjonscruise. Det blir bra.

Dagene på land var fine, og det vil jeg komme tilbake til i egne artikler som blir mindre kritiske enn denne. Hvis det er en øy du er spesielt interessert i å lese om, så fortell gjerne i kommentarfeltet slik at jeg kan prioritere å skrive om de først.

 

 

6 kommentarer

  1. Cruise-opplevelsen hørtes i grunn ut slik jeg hadde sett for meg. «Cruise i Karibien» høres jo flott ut, men realiteten kan altså være en helt annen. Jeg har veldig lyst til å utforske Karibien selv, men skjønner at det kanskje burde gjøres på en annen måte enn på et cruise. Takk for innblikket i turen og den ærlige gjennomgangen. Det blir spennende å se hvordan du likte deg på de forskjellige øyene dere besøkte!

    • Kjersti sier:

      Det høres kanskje mer eksotisk og spennende ut enn det er 😀

      Karibien er jeg veldig glad i, og det er mange flotte steder å besøke. Men hvis du har muligheten til å reise mellom øyene med fly eller ferge (eventuelt cruiseskip en natt av gangen), så vil det være mye bedre enn cruise. Da er det også bedre muligheter for å reise til øyene som ikke får besøk av cruiseskip i det hele tatt, og mange av dem skal visst være blant de flotteste.

  2. Oi.. ja dette var et tankekors. Har kun vært på cruice fra Oslo til Amsterdam og da var det ingen stopp. I utganspunktet høres det ut som en fin måte å se mange steder på men det har nok sin bakside.

    • Kjersti sier:

      Cruise fra Oslo til Amsterdam blir nok noe litt annet. Mange steder på kort tid er ikke noe mål for meg i alle fall. Da er det mye bedre å bruke god tid på hvert sted og bli litt bedre kjent 🙂

  3. Veldig interresant lesing! Jeg har selv vært på cruise i Karibien og satt nok også igjen med mange av de samme tankene som deg. Det var litt sånn «been there, done that» for min del også, men jeg har ikke lagt cruise helt på hylla. Jeg drømmer også om cruise i Antarktis og lignende ekspedisjonscruise. Cruise i Karibien med de store, gedigne skipene er jeg helt klart ferdig med. Jeg tror mange har en drøm om å dra på cruise. Vi gjorde det også fordi det var relativt billig og vi skulle uansett til Florida i et annet ærend. Vi økte bare ferien med 1 uke ekstra. En ting jeg kjente meg veldig godt igjen i, var det å bli kjent med folk – det var rett og slett umulig!

    • Kjersti sier:

      Det var ikke særlig lett å bli kjent med folk, nei. Kanskje hadde det vært lettere hvis jeg ble med på utflukter eller hvis jeg hadde hengt ved bardisken på kveldene, men jeg gjorde jo ingen av delene. Det er nok noe med at man egentlig ikke har noe til felles med de andre passasjerene, utover at man befinner seg på samme skip samtidig. Det virker også som om det er få som reiser alene på cruise, og de fleste har nok med seg og sitt.

      Ekspedisjonscruise er noe fullstendig annet, og det er noe som jeg drømmer om hele tiden! 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *