På cruiset i desember var Bridgetown på Barbados et av stoppestedene. Når jeg har hørt navnet Barbados har jeg alltid sett for meg et eksotisk paradis. Nå skal jeg ikke uttale meg for skråsikkert etter å ha vært der i bare en dag, men jeg vil kanskje ikke beskrive det helt slik.
Før jeg gikk i land leste jeg skipets informasjonsark om Barbados. Der kunne jeg lese at Bridgetown betyr «City of Bridges». Nå som jeg hadde den informasjonen var jeg klar for å utforske byen.
Jeg vet ikke hvor mye de som skriver slike informasjonsark får betalt, men jeg gjetter at det er for mye.
På kaia stod hundrevis av containere. De lignet litt på tetrisbrikker når vi så ned på dem fra toppen av skipet. En annen ting som slo meg, var hvor flat øya var sammenlignet med de andre øyene vi hadde besøkt. Fra toppen av skipet kunne vi ikke se noe annet enn bebyggelse.
I tillegg til at Barbados allerede er det tettest befolkede landet i Karibien, kommer det en million turister per år. Godt over halvparten av dem er cruiseturister. Seks store cruiseskip lå til havn i Bridgetown denne dagen.
Dagen startet vi uten noen konkret plan, så vi fulgte bare etter alle de andre turistene som gikk i land. Vi lurte på hvor de skulle, for det var så uvant å se dem gå. Vi gikk forbi butikker og restauranter, og gjennom småbåthavna hvor fritidsbåtene lå på rekke og rad.
Etter hvert som vi kom forbi strandsteder med barer, musikk og aktiviteter, ble flokken tynnet ut. Det var visst til disse stedene alle hadde vært på vei. Til slutt var det bare oss igjen.
Utenfor det mest trafikkerte turisttråkket begynte bygningene å se mer falleferdige ut.
Vi kom til et minnesmerke for «fjorten soldater og en gift kvinne» som mistet livet en orkan i 1831.
Det var tydeligvis veldig viktig å nevne at hun var gift, og formuleringen avslører samtidig at ingen av soldatene var kvinner. Ting har heldigvis gått fremover på Barbados siden 1831.
Barbados Museum holder til i bygninger fra 1700-tallet. Opprinnelig var det et militært fengsel her, da Frankrike og Storbritannia slåss om makten.
Billettdamen snakket så sakte og overtydelig som jeg aldri har hørt noen snakke før, mens hun viste oss kartet over bygningene og de ulike utstillingene. Hun må ha skjønt at vi var cruiseturister. Da jeg spurte om veien til toalettet fikk jeg en veibeskrivelse som tok dobbelt så lang tid som å gå dit. Omsider slapp vi inn på museet.
Det var små muligheter for å gå seg vill på museet. Alt var godt skiltet, og museumsområdet var ikke særlig stort. Toalettene var rett frem og til høyre. Den omstendelige forklaringen fra billettdamen virket nå ekstra komisk.
Selv om utstillingene ikke var de mest spennende jeg har sett, og det var forbudt å fotografere innendørs, så var det en del å lære om Barbados på museet.
Historiske bilder viste hvordan utbyggingen på Barbados har erstattet natur med veier, hus og landbruk til det omtrent ikke var urørt natur igjen. Det gjorde meg litt trist. I underkant av fem prosent av øya er skog i dag, noe som gjør Barbados til landet med aller minst skog i hele Karibien. Til sammenligning er en tredjedel av naboøya St Vincent skog.
For en forvirret turist er det ikke alltid så lett å se forskjell på en museumsgjenstand og en søppelkasse, så for sikkerhets skyld er det best å merke ting tydelig.
Her ser vi en samling politisk ukorrekte dukker. Den bakerste ser ut til å være Barbados sitt svar på Solan Gundersen.
Det kom en kraftig regnskur, og jeg var glad for at vi hadde tatt turen til museet og ikke til stranda.
Tilbake i souvenirbutikken/billettsalget, ble jeg vitne til en episode som fikk meg til å forstå hvorfor billettdamen hadde gitt oss så lang og grundig forklaring.
To andre cruisepassasjerer trengte hjelp. De ville se George Washington House – et hus hvor George Washington bodde en periode som 19-åring. Vi hadde gått forbi huset på veien til museet, så jeg visste at det bare var noen hundre meter unna. Billettdamen fortalte dem også det, men de lurte likevel på om det gikk an å ta taxi dit og hvordan de kunne få tak i en taxi.
Det hele endte med at billettdamen måtte ringe og bestille en taxi til dem. Med en slik arbeidshverdag er det lett å forstå at hun ser på cruisepassasjerer som hjelpeløse skapninger.
Regnet ga seg, og vi bestemte oss for å finne en strand. Øya er så liten at det gikk fort.
Drill Hall Beach hadde myk og fin sand, søte palmer og omtrent ingen folk. Slike strender liker jeg.
Et stykke videre bortover stranden var det noen folk som surfet. Jeg har aldri surfet, men hvis jeg skulle prøvd kunne det gjerne vært der. Bølgene så akkurat passelig nybegynnervennlige ut.
Himmelen ble faretruende grå, og kort tid etter kom regnet igjen.
Da det ikke gikk an å gå videre langs stranden, spurte vi om å få gå gjennom hotellområdet som lå ved stranden for å komme opp til veien. Det var et Hilton-hotell, så det fikk vi naturligvis blankt avslag på.
Hilton er som kjent ikke hyggeligere mot sine egne gjester enn ytterst nødvendig, og vi var jo ikke gjester engang. I stedet måtte vi gå flere hundre meter tilbake og rundt hotellet, mens regnet høljet ned.
På veien tilbake mot cruisehavna, stoppet en minibuss med to tyske turister og lurte på om vi ville sitte på. De kunne nesten ikke tro at vi hadde gått så langt helt på egen hånd, da vi hadde fire kilometer igjen til skipet. Det skal ikke mye til for å føle seg sprekest i klassen når man reiser på cruise!
Barbados ble ikke favorittøya mi på cruiset, og er ikke blant stedene jeg føler behov for å reise tilbake til med det første. Det er helt sikkert et greit sted å reise hvis man vil ha en trygg og fin ferie med flotte strender, men akkurat det finner man så mange andre steder i Karibien også.
Vet du noe om Barbados som ikke jeg vet? Bruk gjerne kommentarfeltet til å fortelle hva jeg gikk glipp av hvorfor jeg bør reise tilbake!
4 Comments
Barbados var ikke det landet i Karibien som stod øverst på ønskelisten min fra før, og jeg kan ikke akkurat påstå at det klatret noe høyere etter å ha lest dette 😀
Beklager 🙂
Jeg ser selvsagt ikke bort fra at det går an å finne noe spennende å gjøre på Barbados. Dagen jeg hadde der var bare ikke nok til å overbevise meg.
Kjenner meg dessverre igjen i det du skriver. Vi var på Barbados for to uker siden og synes stedet rett og slett var kjedelig. Som du sier så er så og si all skogen borte og vi synes det var alt for «turistifisert». I mangel på noe spennende å gjøre bestemte vi oss for å ta en stranddag, det må jo tross alt gjøres én gang når man er i Karibien. Det var helt OK, men det var konstant folk som skulle selge ting på stranden, og etter å ha takket høflig nei til det femtende maleriet så begynner tålmodigheten virkelig å bli borte. Heldigvis er Karibien full av andre spennende steder med mindre turister, mer natur og ikke minst fjell og bakker!
De andre vi snakket med synes forresten at Barbados var et av de fineste stedene de hadde vært på, fordi det var så mange fine strender der. Hvis alt man vil ha ut av Karibien er hvite strender (uten noen form for skog i bakgrunnen) så kan jeg jo skjønne at folk drar dit, men det blir for kjedelig for oss!
Svært bra innlegg <3 Håper at jeg en dag kunne få en sjanse til å besøke Barbados. Jeg er sikker på at min erfaring der inne er en av de mest minneverdige øyeblikkene i mitt liv. Takk skal du ha