Deception Island

Telefon Bay på Deception Island var vårt andre stopp i Antarktis. Det skulle også skille seg tydelig ut blant alle stedene som vi besøkte på turen. Her var det nemlig verken pingviner eller isfjell å se.

Deception Island er en aktiv vulkanøy. Under et kraftig utbrudd for rundt 10 000 år siden kollapset vulkanen og dannet en kaldera. Slik oppstod det naturlige havnebassenget Port Foster. Prisen å betale for å få komme inn i den tryggeste naturlige havnen i Antarktis, et at man må lirke seg gjennom den smale passasjen Neptune’s Bellows. Der lurer steiner rett under havoverflaten. Et annet av Hurtigrutens skip, MS Nordkapp, gikk på grunn her i 2007. Heldigvis hadde vår kaptein full kontroll, og vi slapp å oppleve det samme.

Kart lånt fra Wikipedia

Hurtigruten er ikke de eneste som har grunnstøtt og vært nødt til å vente på hjelp ved Deception Island. I 1908 lå det norske fraktskipet SS Telefon her mens det ventet på reparasjon, og det var slik Telefon Bay fikk navnet sitt.

Det er morsomt å se hvor mange norske stedsnavn man finner i Antarktis. Rett sør for Deception Island ser vi for eksempel Låvebrua Island.

I følge en av ekspertene i skipets ekspedisjonsteam, skal Deception Island ha fått navnet sitt da et skip forsøkte å søke ly for uvær. Kapteinen klarte aldri å finne åpningen inn til krateret, og etter flere runder rundt øya konkluderte han med at det ikke fantes noen vei inn og at det hele måtte være lureri. Dette har jeg ikke klart å finne flere kilder på, så jeg skal være forsiktig med å mene noe om hvor mye sannhet det er i den historien.

En ting som likevel er sikkert, er at Deception Island er et helt spesielt sted, og at man kan bli lurt av hva man ser ved første øyekast. Da vi gikk i land i Telefon Bay, var det et grått og nakent landskap som møtte oss. Det stod i sterk kontrast til velkomsten som Antarktis hadde gitt oss på Half Moon Island dagen før. Hvis jeg ikke hadde visst bedre, kunne jeg sikkert ha tenkt at dette var et uinteressant sted og at vi burde dratt på leting etter flere pingviner i stedet.

Det bor også pingviner på Deception Island, men vi kom aldri i nærheten av dem. Baily Head på østkysten har en av verdens største kolonier av ringpingviner, med sine rundt 50 000 hekkende par. Til sammenligning var det bare rundt 2000 par på Half Moon Island. Tidligere var kolonien på Baily Head enda større, men på grunn av klimaendringene og stigende temperaturer har kolonien halvert seg de siste 30 årene. Ringpingvinene trives egentlig godt i milde områder med lite is, men det gjør ikke favorittmaten deres – krillen.

Baily Head er også et av de fire landingsstedene på Deception Island, men landinger tillates bare fra skip med maks 200 passasjerer. MS Midnatsol hadde 354. Uansett hvor man går i land i Antarktis, gjelder regelen om at kun 100 passasjerer får være på land samtidig. At det i tillegg finnes regler for hvor mange passasjerer skipet kan ha totalt, overrasket meg derfor litt.

De fleste av passasjerene fra MS Midnatsol valgte å gå oppover i Telefon Bay og en runde rundt et krater. Etter et par bratte bakker kunne jeg se hele resten av runden foran meg. Menneskene som allerede hadde kommet seg til toppen av kraterveggen, lignet litt på maur fra der jeg gikk. Tiden på land var begrenset, vinden blåste kraftig oppe i høyden, og jeg fant det derfor mer fristende å snu for å gå langs stranden i stedet. Dit var det nesten ingen passasjerer som hadde valgt å gå, til tross for at det gikk rykter om at det lå en sel der.

Jeg returnerte til stranden hvor vi hadde kommet i land, rundet en sving og var plutselig alene. For første og siste gang i Antarktis, fikk jeg gå rundt på land uten et eneste annet menneske i syne. Stunden varte ikke så lenge, men jeg rakk å få den etterlengtede følelsen av å være alene med naturen, om så bare for noen minutter.

Etter noen hundre meter stod en fra skipets ekspedisjonsteam og ventet. Oppgaven hans var å stå på stranden og markere hvor langt passasjerene fikk lov til å gå. Litt for å hindre oss i å gå for langt og rote oss bort, men aller mest fordi det lå en sel der som ikke skulle forstyrres. Selen lå med ryggen til, og han fra ekspedisjonsteamet var ikke helt sikker på hva slags sel det var. Det viste seg å være en Weddelsel, og det ble den aller første selen som jeg fikk se på turen.

Et av de andre stoppestedene som vi ikke dro innom, var Whalers Bay på andre siden av kalderaen. Som navnet avslører, var det en base for hvalfangsten som pleide å foregå i området fra 1906. Hvis vi hadde dratt dit, kunne vi sett restene av bygninger og store jerntanker som ble fraktet helt fra Norge i 1912. Den største kirkegården i Antarktis er også der, hvor 35 mennesker ligger begravet.

Whalers Bay ble kalt Ny-Sandefjord, og hadde den eneste landbaserte industrien som noen gang har vært i Antarktis. Spekket fra hvalene ble kokt til olje, og de første årene var det mye penger å tjene. Hvalkjøttet var uinteressant, og stranden fyltes opp av råtnende hvalskrotter frem til jerntankene for koking og oppbevaring kom på plass.

Driften ble ulønnsom da prisen på hvalolje sank, og stasjonen ble lagt ned i 1931. Bærekraft og levedyktige bestander var ikke noe de bekymret seg for på den tiden. Årene med hvalfangst førte til en dramatisk nedgang i hvalbestanden, i likhet med da seljakten på 1700- og 1800-tallet førte til at pelsselen nesten ble utryddet fra området. Nå har bestandene av både sel og hval heldigvis tatt seg opp igjen.

Deception Island er som sagt en aktiv vulkan. Forrige utbrudd var i 1970, og det neste kan skje når som helst. Dette ble understreket på briefingen som vi fikk om bord på skipet dagen i forveien, noe som ga litt ekstra spenning og forventninger til besøket.

Vulkansk aktivitet har også sine fordeler. Geotermisk energi varmer opp vannet på deler av øya. Inntil nylig var det veldig populært på Deception Island å grave seg ut «badekar» i strandkanten og vente på at vannet ble varmt. Det har visst blitt strengere de siste årene, og det var ingen som fortalte oss at det gikk an. Hvis vi hadde stoppet på Pendulum Cove i stedet for Telefon Bay, kunne vi badet i varmt vann rett ved stranden. Der kan vannet være så varmt som 70 grader, så der gjelder det å finne et sted hvor varmt og kaldt vann blandes til passende temperatur.

Siden mange av passasjerene hadde fått med seg at Deception Island var et populært sted å bade, var det noen av dem som kledde av seg og løp rett ut i det iskalde vannet for å kunne si at de hadde badet i Antarktis. Hvis du gjetter at jeg lot være, så gjetter du riktig. En del av meg angrer kanskje litt, men på en annen side så er det jo en opplevelse som er lett å gjenskape her hjemme.

Etter noen timer passerte vi gjennom Neptune’s Bellows og ut på åpent hav igjen. Isfjellene og pingvinene ventet på oss.

Deception Island er en øy som jeg gjerne skulle opplevd mer av. Hvem vet, kanskje jeg får komme tilbake en dag?

6 kommentarer

  1. Morfaren min var hvalfanger fra Sandefjord, men fordi han døde da jeg var seks år har jeg aldri snakket med ham om det. Lurer på om han noen gang kom så langt sør som til Antarktis. Tror jammen jeg må høre med eldste onkel om han vet noe om det!

    • Kjersti sier:

      Åh, så spennende! 😀 At mange nordmenn må ha forfedre som er en del av denne historien var noe som jeg tenkte på da jeg var der nede. Dessverre vet jeg ikke om noen i min familie som kan ha vært involvert i noe som helst i Antarktis. Snakk med onkelen din, for det er viktig å komme til bunns i slike historier mens man fremdeles har noen å spørre.

  2. Spennende sted! Man hører jo som oftest bare om isbreer og snødekte områder når det gjelder Antarktis, så interessant å se at man kan vandre rundt på en sort vulkanøy også! Arig at det finnes en øy der nede som heter Låvebrua 🙂

  3. Trygve Moe sier:

    Veldig artig å lese om turene dine i Antarktis. Min kone Aud og jeg er nettopp kommet hjem etter en fantastisk reise med M/S Fram,
    men vi er ikke gode på å fotografere, så derfor var det flott å se dine knivskarpe bilder. Og som en gammal norsklærer må jeg få lov til å si at du skriver veldig bra: God setningsoppbygging og fin flyt hele veien! Jeg har også skrevet et reisebrev etter Antarktisturen, og om du ønsker det, kan jeg sende det til deg. Bare gi meg beskjed.

    Vennlig hilsen Trygve Moe

    • Kjersti sier:

      Tusen takk! Så utrolig hyggelig å høre! 😀

      Jeg følger med på turene til både Midnatsol og Fram på sosiale medier, så jeg vil tro at turen deres var like bra som min! Det hadde vært gøy å lese reisebrevet deres, så det er bare å sende 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *