Safari i Swaziland

Dette bør du vite hvis du planlegger safari  i Swaziland. Landet har tre nasjonalparker som drives gjennom organisasjonen Big Game Parks:

Mlilwane Wildlife Sanctuary har for det meste bare ufarlige dyr, med unntak av krokodille og flodhest. Man kan derfor gå rundt til fots der hvis man vil.

Hlane Royal National Park har fire av de fem store, og mangler bøffel.

Mkhaya Game Reserve har fire av de fem store, men mangler løver, strøm og telefonforbindelse. Man får ikke kjøre inn i parken med egen bil, så skal man dit er det viktig å booke i forveien slik at man kan bli hentet. Vi forsøkte å booke oss inn dagen i forveien, men det kunne vi bare glemme. De hadde ledig plass, men parkkontoret hadde ingen mulighet til å kontakte Mkhaya på så kort varsel uten telefon… Det er visst ikke år 2015 i Swaziland ennå.

Vi startet med å dra til Mlilwane.

Blesbok var det dyret vi så flest av i Mlilwane. Jeg hadde aldri sett en blesbok før, så det var fint. Naturlig nok heter den blesbok på grunn av at den har så fint bles/bliss. Det er altså den hvite tegningen i ansiktet, for de av dere som ikke kjenner til ordet fra hesteverdenen.

Vi overnattet i hovedcampen i Mlilwane, i en hytte som lignet på et vepsebol. Det var rent og fint, og selv om rommene kun hadde enkeltsenger så var det i det minste strøm og eget bad der. Ikke så verst til 250 kr per natt.

Rundt hyttene gikk dyr som impala og nyala. De var ikke redde for mennesker, men hadde heller ikke det minste lyst til å bli klappet.

Bildet til venstre har jeg lånt, ettersom jeg glemte å ta bilder av vepsebolhyttene utenpå.

Dette er nyala, som jeg ikke hadde sett før jeg reiste på denne afrikaturen. På bildet over ser du en hunn, og bildet under er av en hann. De har så ulik farge og pelslengde at man nesten kunne trodd at de var to ulike arter.

Dette er nok en ganske ung hann, for hornene kan bli større.

Krokodillene bodde heldigvis i trygg avstand fra campen. Vi så heller ikke særlig mange av dem.

I Swaziland er de flinke til å beskytte dyrene sine fra krypskyttere.

Dessverre har de ikke giraffer i Mlilwane. Jeg aner ikke hvorfor, for det så ut til at de kunne ha passet godt inn der. Trærne så ut til å være fornøyde med giraffenes fravær – legg merke til den rette kanten nederst.

Mlilwane er en fin nasjonalpark å besøke hvis man vil gå tur, sykle eller dra på ridetur for å se på zebra og antiloper. For oss ble det raskt litt kjedelig å ikke ha mer spennende dyr enn zebra å lete etter. Vi ville helst se de fem store, og reiste derfor videre etter et døgn.

Neste stopp ble Hlane.

Hlane er heller ikke noen stor park. Parken er delt inn i fire soner. Hver gang man skal inn i en ny sone må man ut av bilen for å åpne og lukke porten, så det var litt tungvint. Det tok oss en stund å forstå poenget med sonene, for det kom ikke særlig godt frem på kartet vi fikk utlevert ved inngangen. Kartet var en utydelig tegning i sort-hvitt, kopiert litt skjevt på et tynt A4-ark.

Sonene fungerer slik at hovedcampen er i én sone, neshornene er kun i sonen rett utenfor campen, mesteparten av parken er i en tredje sone, og i den fjerde sonen bor løvene. Løvesonen har låst port, og man slipper kun inn der sammen med guide. Kompliserte greier, men de gjør det visst slik for å holde neshornene best mulig under oppsyn for å beskytte dem mot krypskyttere, og for å holde løvene adskilt slik at de kan tjene penger på guidede turer.

Hlane var mye mer spennende enn Mlilwane. Noe av det jeg likte best i Hlane var vannhullet Mahlindza. Der kunne vi sitte på en utkikksplass og se utover vannhullet og den åpne plassen rundt. Det var mange dyr der, men ingen andre mennesker enn meg og Bjørn. Utkikksplassen kunne gjerne vært litt mer skjermet, for dyrene så oss og ble redde hvis vi ikke satt i ro.

En nyala-hann med lange, flotte horn.

En søt nyalababy.

Nyala og impala. Fuglene så ut til å like impalaen, og impalaen så ut til å like fuglene også.

Dagens outfit på impalafronten.

Her ser vi både rullegnu og hoppegnu.

Det er to overnattingssteder i Hlane. Vi bodde i hovedcampen – Ndlovo Camp. Det er kort vei fra inngangen, og har et vannhull som besøkes av neshorn og andre dyr. Der ville det vært fint med en lyskaster, slik at man kunne sett hvilke dyr som besøkte vannhullet om kvelden. Det finnes ikke strøm noe sted i campen, og hyttene lyses opp ved hjelp av parafinlamper og stearinlys. Veldig koselig, men ganske upraktisk når man har kamerabatterier og andre dingser som bør lades.

De har heller ikke wifi, hvis du lurte på det.

Jeg ble mildt sagt litt skeptisk da jeg oppdaget at det bare var to tråder med tynn piggtråd som skulle hindre flodhestene og neshornene fra å komme inn i campen.

Umiddelbart begynte jeg derfor å planlegge en fluktrute i tilfelle et av neshornene skulle klikke og komme stormende gjennom det såkalte gjerdet. Har hørt at neshorn kan gjøre sånt.

Jeg tenkte at det kunne være trygt å klatre opp i et tre, men oppdaget at jeg har glemt hvordan man gjør det.

I Bhubesi Camp har de strøm og mye større hytter til omtrent samme pris som i Ndlovo. Vi kjørte dit fordi vi ønsket å bo der, men veien dit var fullstendig håpløs og fikk oss til å ombestemme oss. Mellom de to campene går det en smal grusvei hvor de har lagt inn fartshumper hver 15. meter. Det går sikkert greit nok hvis man har en høy firhjulstrekker, men med en vanlig personbil ble det fryktelig irriterende. Noen av humpene hadde så dårlig fasong at de skrapte under bilen, og de eneste dyrene vi så i løpet av de to timene var tre giraffer og noen impalaer. Ndlovo ble et bedre valg, selv uten strøm.

Waterbuck er fine dyr. Afrikanske reinsdyr, liker jeg å kalle dem.

Tilbake ved vannhullet i Ndlovo Camp, fant vi tre neshorn som akkurat hadde gjort seg ferdig med å gjørmebade.

Neshornene trasket langsomt avgårde, og i det sekundet de forsvant ut av syne kom en turistgruppe for å sjekke hva som var å se. Da jeg fortalte dem at neshornene akkurat hadde gått, ble de så begeistret og fortvilet på én gang at det ga meg inntrykk av at de ikke hadde sett ville neshorn før. Jeg ble litt lei meg på deres vegne. Heldigvis kom det neshorn dit mange ganger daglig, så de fikk sikkert sett dem senere.

For å få sett løvene ble vi med på en guidet safaritur på ettermiddagen. Vi var 10 passasjerer og en guide/sjåfør. Flere av oss nevnte at vi var enda mer interessert i å finne leopard enn løver, og da lo guiden godt. Leopard er visstnok et veldig uvanlig syn i Hlane. De har aldri plassert ut noen leoparder i parken – leopardene bare kommer og går hvis de føler for det.

Det så ut til at elefantene også var begrenset til den samme inngjerdingen som løvene, men et stort antall ødelagte trær kan tyde på at elefantene har fått boltre seg på større områder av parken tidligere. For å være med på safarien måtte vi betale et par hundre kroner hver. Selv om inngangsprisen og overnattingen i Hlane er veldig rimelig, blir det raskt mye dyrere hvis man skal få sett løver og elefanter.

Løvene var ikke særlig vanskelige å finne. Det virket som om guiden visste nøyaktig hvor han skulle kjøre hen. Vi fikk se tre løvinner, en halvvoksen hannløve og et par løveunger som så ut til å være rundt tre måneder gamle.

Det lå massevis av beinrester i området, så det var tydelig at løvene hadde fast spiseplass der. Vi kjørte også rett forbi en stor, mørk haug av noe som lignet et eller annet dødt dyr. Det stinket død og fordervelse, men det var umulig å si hva slags dyr det hadde vært. Hvis jeg skulle gjettet ville jeg nok sagt flodhest, men det ga ingen mening at en flodhest skulle vært så langt unna vann. Guiden ignorerte spørsmålene våre om den stinkende haugen, men nevnte at de pleide å dumpe døde dyr i området slik at løvene kunne rydde opp.

Tatt i betraktning at løvene var inngjerdet på et relativt lite område og i tillegg ble fôret, følte jeg nesten at nasjonalparken bevegde seg i retning av å være dyrehage. De har ikke mange løver i Swaziland – de har bare de to løveflokkene som bor innenfor denne inngjerdingen i Hlane – så det er jo bra at de tar godt vare på dem. Konklusjonen min blir likevel at Hlane ikke helt kan måle seg med en stor nasjonalpark hvor løvene går fritt og ikke blir fôret.

Da vi forlot Hlane spurte damen ved porten om å få det dårlige kartet tilbake. Jeg spurte om vi kunne beholde det som souvenir. «Nei» sa hun. Kartet var så enkelt laget at jeg ikke engang var inne på tanken om at det måtte leveres tilbake. Vi leverte det krøllete arket tilbake, og da vi hadde kjørt vår vei måtte vi le av hvor merkelig det var at et kopiark i sort-hvitt med et skjevt kart skulle ha så stor verdi at det ikke var inkludert i inngangsprisen.

Jeg er glad for at vi dro til Swaziland og fikk oppleve hvordan safari er der. Noen vil nok sette pris på hvor mye enklere det er å bo i en liten nasjonalpark uten strøm, sammenlignet med for eksempel Krugerparken hvor man finner asfalterte veier og overnattingssteder med bensinstasjon og restauranter.

For min del er det dyreopplevelsene som står i fokus, jeg liker større parker og jeg synes det er en fordel å slippe å måtte være med på guidet tur for å se løver og elefanter. Jeg må derfor innrømme at jeg heller vil tilbake til mange andre afrikanske nasjonalparker før Hlane.