Tre strålende dager i Tsjernobyl

Spørsmålene mine var mange før jeg reiste til Tsjernobyl. Kom jeg til å bli selvlysende eller gro ut en tredje arm? Ville jeg møte zombier eller radioaktive ulver?

For å øke sjansene mine for å få oppleve alt dette og mer, valgte jeg en tredagerstur i stedet for en vanlig dagstur.

Turen til 400 dollar inkluderte transport, mat og to overnattinger i Tsjernobyl.

Prisen inkluderte også en helseforsikring til fem dollar. Man kan jo lure på hvor god helseforsikring man får til den prisen, men jeg slapp heldigvis å finne ut av det.

Atomkraftverket er oppkalt etter byen Tsjernobyl. Innenfor et område som kalles 30 km-sonen, må man være i følge med guide for å slippe inn. Der finnes det et par overnattingssteder, og strålingsnivået er ikke høyere enn i Kiev.

Innenfor 30 km-sonen finner man 10 km-sonen, hvor strålingsnivået er høyere. Man blir kontrollert for stråling både på vei ut av 10 km-sonen og 30 km-sonen.

Inne i 10 km-sonen ligger byen Pripyat, som ble bygget til arbeiderne ved atomkraftverket og deres familier. Rett ved ligger atomkraftverket hvor verdenshistoriens mest alvorlige atomkraftulykke skjedde natt til 26. april 1986.

«Siden 2012 har det vært forbudt å gå inn i de forlatte bygningene. Det er kjedelig at det er sånn, så derfor må vi bryte reglene. Vi må være forsiktige, for hvis vi blir oppdaget mister jeg jobben» sa guiden.

Jeg og de ti andre i gruppen jublet.

Det var som om vi glemte at forbudet ikke kom for moro skyld. Mange av bygningene har allerede begynt å falle sammen.

Guiden virket ikke det minste bekymret for sikkerheten – verken hennes egen eller vår. Vi ble bare bedt om å holde oss i nærheten og prøve å være så stille som mulig, for ikke å bli oppdaget av vaktene som kunne finne på å patruljere i området.

I løpet av de tre dagene så vi ikke en eneste vakt, så det er trygt å anta at de ikke er spesielt opptatt av å gjøre jobben sin. Jeg er også villig til å vedde på at de har latt seg bestikke av turselskapene til å ikke følge så nøye med, for det er ingen godt bevart hemmelighet at turister fremdeles blir tatt med inn i bygningene.

Et av de første stedene vi besøkte hadde vært et barnehjem. Sengene stod tett i tett, og sengetøy og leker lå fremdeles strødd rundt omkring.

Inne i en barnehage fant vi enda flere leker. Lekene bar preg av å ha ligget der i mange år, men det var tydelig at noen hadde vært der i senere tid og flyttet rundt på dem for å kunne ta bedre bilder. Noen dukker var blitt utstyrt med gassmasker.

Turen gikk videre til sykehuset. Her pleide vaktene å sjekke ganske ofte, fikk vi beskjed om, så her var det ekstra viktig at vi var stille og klare til å stikke av hvis guiden ga tegn til at vi måtte komme oss ut.

Det gjorde det litt ekstra spennende.

Vi listet oss stille rundt. Det minnet meg om scenene fra sykehuset i første sesong av «The Walking Dead», men noe rom med zombier fant jeg ikke.

Hvis jeg noen gang blir misfornøyd med et hotellrom igjen, så skal jeg finne frem dette bildet og trøste meg selv med at jeg i alle fall slipper å sove her.

På vei ut av sykehuset viste guiden oss et stykke tøy som var svært radioaktivt. Det hadde vært på innsiden av hjelmen til en av brannmennene som ble sendt til reaktoren etter ulykken, og til sykehuset kort tid etter.

Geigertelleren viste 59,03 mikrosievert per time. Sievert er måleenhet for strålingsskade på menneskekroppen. De fleste av oss har ingen begreper om hvor mye en mikrosievert er. Til sammenligning er strålingsnivået i en gjennomsittlig by på rundt 0,1 mikrosievert per time og på en femtimers flyreise utsettes man for rundt 10 mikrosievert.

Idyllisk plassert ved bredden av en innsjø, ligger Cafe Pripyat. Det pleide å være et populært møtested. De fargerike glassvinduene er fremdeles intakte.

Vi løp opp trappene til toppen av en 16 etasjers boligblokk.

Dette var den første dagen, før vi hadde rukket å spise verken frokost eller lunsj. At jeg klarte å komme meg opp alle de trappene er derfor et mysterium for meg.

Fra taket hadde vi god utsikt over Pripyat, som snart er mer skog enn by. I det fjerne kunne vi se sarkofagen som dekker atomreaktoren.

«Fifty-thousand people used to live here. Now it’s a ghost town»

Slik begynner introen på «Call of Duty 4: Modern Warfare» – et spill som jeg knapt nok hadde hørt om før denne turen. Mange har fått øynene opp for Pripyat og Tsjernobyl-ulykken på grunn av det spillet, fikk jeg vite. Noen av dem var nemlig i gruppen på turen vår.

Hvem sier at man ikke kan lære noe av å spille?

Etter videoer på YouTube å dømme, finnes det steder i spillet som er identiske kopier av hvordan det i dag ser ut i Pripyat – blant annet pariserhjulet og svømmehallen. Det var såpass imponerende å se at jeg skulle ønske jeg hadde spilt spillet før jeg reiste dit.

Pariserhjulet og resten av den lille fornøyelsesparken i sentrum av Pripyat, har blitt et symbol på Tsjernobyl-ulykken. Parken skulle åpne 1. mai 1986, men slik gikk det jo ikke.

For å minimere sjansen for å få radioaktive partikler på seg, bør man unngå å ta på ting i Pripyat. Reglene sier at man skal holde seg til de asfalterte veiene og unngå vegetasjonen.

Hvor forbudt det egentlig var er jeg usikker på, men vi var flere som like godt bestemte oss for å sitte litt i pariserhjulet og prøvekjøre radiobilene. Guiden forsøkte ikke å hindre oss, men advarte oss om at vi i verste fall kunne få radioaktivt støv på oss og få klærne våre konfiskert ved sjekkpunktet på vei ut av sonen.

Det var mars og forholdsvis kaldt. Jeg hadde på meg en overtrekksbukse og en jakke som jeg begynte å gå lei av, så den sjansen tok jeg mer enn gjerne. Det ville ikke gjort meg så mye å måtte gi fra meg klærne, men det skulle vise seg at både jeg og alle de andre bestod kontrollen.

Dyr som ulv, hjort og bjørn er malt på veggene rundt i sentrum av Pripyat. Dette er dyr som stortrives i området nå som naturen er i ferd med å ta over igjen, selv om vi dessverre ikke fikk sett dem.

Rev fikk vi derimot møtt. Denne gikk under navnet Simon, og var en av to halvtamme rever som har lært seg at turister betyr mat.

Hunder er det også mange av i sonen. De holder seg i nærheten av der hvor det er folk, som ved sjekkpunktene og butikken. Hundene var stort sett vennlige og trygge å klappe, men et par av dem var overbeskyttende ovenfor valpene sine og knurret når vi kom for nært.

De to nettene våre i Tsjernobyl ble tilbrakt på et enkelt hotell som minnet mest om å være på leirskole, med tomannsrom og delt bad på gangen. Det var i grunn ganske koselig. Sent på kvelden hørte vi noen som ulte i det fjerne, og jeg både håper og tror at det var ulv.

Her står jeg foran reaktor 4, som var åsted for selve katastrofen. Atomreaktoren har nå omsider blitt dekket av en enorm sarkofag, mange år senere enn planlagt.

Det er fremdeles mange mennesker som har kraftverket som arbeidsplass. De bor enten inne i sonen 14 dager av gangen før de må ut av sonen for 14 dager, eller så pendler de mellom Tsjernobyl og Slavytuch som ligger rett over grensen til Hviterussland.

En av dagene fikk vi spise lunsj i arbeidernes kantine. Det sies at menyen har vært nøyaktig den samme siden før ulykken.

Vi besøkte den avsidesliggende Duga-radaren, som under den kalde krigen offisielt ikke eksisterte. Dens mystiske radiosignaler kunne høres over hele verden, og ble kalt «den russiske hakkespett».

Her tilbrakte vi en og en halv time, siden de fleste i gruppen ønsket å klatre på den enorme stålkonstruksjonen. Noen klatret helt opp til toppen.

Etterpå besøkte vi landsbyen «Tsjernobyl 2», hvor det visstnok var liten sjanse for å møte vakter. Guiden slapp oss derfor løs på egenhånd.

Inne i en skolebygning var det fremdeles lett å se hvilke fag det hadde blitt undervist i.

I et av rommene lå det ganske mange gassmasker. En av personene i gruppen benyttet anledningen til å stjele en, da vi bare var to andre som så det.

Jeg kan forstå at det er fristende å ta med seg ting som ligger henslengt og forlatt i Tsjernobyl, men det blir lite igjen å se for de som kommer etterpå hvis alle skal plukke med seg noe. Av alle reglene som finnes på en tur som dette, synes jeg at dette er en av de få som man bør respektere.

Veien som vi gikk på var ganske overgrodd, og det viste seg å være enorme mengder flått der. Alle som gikk kledd i lyse klær måtte plukke av seg flere titalls flått etterpå. Selv hadde jeg svart bukse, og det gjorde meg tydeligvis uinteressant for flåtten.

Langt inne i skogen fant vi en bygning som vi klatret opp på sammen med en annen gruppe. Guidene tente bål og vi grillet lunsj.

Egentlig er det strengt forbudt å spise utendørs i 10 km-sonen, siden det øker sjansen for å svelge radioaktive partikler. Det er visst heller ikke lov å tenne bål. Av alt vi gjorde i løpet av turen, var dette det eneste vi ble bedt om å la være å legge ut bilder av.

Etter å ha spist lunsj tok vi gruppebilde med en rusten brannbil. Gruppen vår bestod av to fra England, to fra Irland, to fra Ungarn, to fra USA og tre fra Norge.

Gruppebilde lånt fra Chernobyl Tour

Vi dro innom et kjøletårn som aldri ble bygget ferdig.

Inni var bakken dekket av mose. Mose tiltrekker seg radioaktivt støv omtrent som en svamp, forklarte guiden. Geigertellerne kunne bekrefte at det var høyere stråling på mosen enn på betongen rundt.

Denne gripekloen er den mest radioaktive gjenstanden i hele Pripyat. Ingen vet hva den har vært brukt til.

Guiden vår lurte på om noen av oss hadde en selfiestang som vi kunne bruke til å holde geigertelleren ned i bunnen av kloen, men det var det ingen av oss som hadde. Pytt sann, sa hun, og holdt like godt geigertelleren i hånda mens hun lente seg inn i midten av kloen selv… Geigertelleren viste over 100 mikrosievert per time, og mange av de andre i gruppen ble så ivrige at de bestemte seg for å stikke hodene sine inn der de også.

Selv lot jeg være. Det virket som om vi ble mindre og mindre forsiktige for hver dag inne i sonen, og nå var det nesten som om ingenting utgjorde noen risiko lenger.

Et lite steinkast unna pariserhjulet i Pripyat, fant vi en liten bygning med en stor haug av skolebøker, blader og aviser fra 1986 og tidligere. Det var mye interessant å finne, og guiden og mange av de andre i gruppen ble værende igjen der mens noen av oss andre gikk for å utforske skolebygningen ved siden av.

Det var den siste dagen vår, og nå stolte tydeligvis guiden nok på oss til at vi fikk vandre lengre unna på egenhånd.

Inne på skolen gikk jeg motsatt vei av de andre.

Jeg fant en trapp og fikk utforsket andreetasjen alene. Det så ikke ut til å ha vært folk der på en stund, og det føltes nesten litt skummelt å utforske de forlatte gangene og klasserommene på egenhånd. Da jeg møtte de andre igjen, fortalte de at de bare hadde funnet en trapp som var sperret, så de rakk ikke å gå opp før vi måtte tilbake til resten av gruppen.

Neste stopp var fabrikken Jupiter.

Offisielt var dette en fabrikk som produserte elektronikk for hjemmebruk, men egentlig produserte de militært utstyr.

Fabrikken var arbeidsplass for 3500 mennesker, og ble ikke lagt ned før i 1996 – 10 år etter Tsjernobyl-ulykken.

Taket på fabrikken var nå godt i gang med å falle ned, så det føltes ikke helt trygt å oppholde seg der inne.

Det aller siste vi gjorde før vi ble kjørt tilbake til Kiev, var å besøke 80 år gamle Ghalina. Hun er en av de få som bor innenfor 30 km-sonen. Vi hadde med matvarer som takk for at vi fikk komme hjem til henne. Hun kunne ikke engelsk, men gjennom guiden vår fortalte hun om livet sitt og vi fikk stille henne spørsmål.

Mannen hennes døde for mange år siden, og barna som bor i Hviterussland ser hun lite til. De fire andre menneskene som bor i området ser hun heller ikke særlig ofte. På grunn av ulvene tør hun ikke å ha kjæledyr, og for å få dagene til å gå ser hun mye på TV. Hun satte stor pris på å få besøk av oss.

Fremdeles har jeg litt vanskelig for å forstå hvorfor hun velger å bo slik, men det var et interessant møte.

Reise til Tsjernobyl

Jeg reiste til Tsjernobyl gjennom selskapet Chernobyl Tour, som jeg gjerne anbefaler.

Det er flere selskaper som arrangerer turer dit, og ut fra hva jeg har forstått er det ingen store forskjeller mellom dem.

Selv om jeg var der i hele tre dager, opplevde jeg at tiden gikk altfor fort og at det var mange steder vi ikke rakk å utforske så mye som jeg skulle ønske. Hvis du i likhet med meg ønsker å ha god tid, vil jeg anbefale å reise på en lengre tur enn bare dagstur. Chernobyl Tour arrangerer turer på to, tre eller syv dager, og det finnes også andre selskaper som arrangerer flerdagersturer.

På slutten av turen ble det regnet ut hvor mye stråling jeg hadde påført meg i løpet av turen. Resultatet ble 16 mikrosievert, som tilsvarer en lang flyreise. Hvis jeg i stedet for å reise til Tsjernobyl hadde gått til tannlegen og tatt røntgen av tennene, ville det blitt rundt 100 mikrosievert. Det var med andre ord veldig langt unna noen farlig dose.

Kunne du tenke deg å besøke Tsjernobyl?

7 kommentarer

  1. Hele tre (strålende, hehe) dager! Ikke verst. Flotte bilder! Ser ut som dere fikk et veldig inngående og grundig innblikk i Tsjernobyl og stedene som ble rammet i tragedien. Veldig interessant å høre om den eldre kvinnen som har valgt å fortsette å bo der til tross for ensomheten. Ganske fascinerende.

  2. Anders Husa sier:

    Veldig interessant lesning 🙂

  3. Laila sier:

    Veldig spennende lesing, Kjersti. Jeg kunne godt tenkt meg en tur dit. De tomme bygningene minner litt om Pyramiden (den russiske nedlagte gruvebyen på Svalbard) som også ble forlatt «over natta».

    • Kjersti sier:

      Takk 🙂 Pyramiden rakk jeg ikke å besøke da jeg var på Svalbard, men dit vil jeg neste gang. Vil tro at stedene kan minne en del om hverandre, ja 🙂

  4. Så utrolig spennende! Tsjernobyl har stått på ønskelisten en stund og har vurdert å ta turen sammen med et besøkt til Hviterussland, spesielt nå som det er visumfritt i opp til 5 dager. Synes forresten tittelen på artikkelen var veldig artig!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *