Safari i magiske Etosha

Da jeg skrev om de 10 beste safariene i Afrika, tronet Etosha øverst på listen. Det er derfor på høy tid med et eget innlegg om Etosha.

Av alt jeg opplevde i Afrika, var Etosha det jeg gledet meg aller mest til å blogge om. Etosha ga meg så mange fantastiske øyeblikk at det virker umulig å oppsummere inntrykkene i et blogginnlegg. 3300 bilder å sortere, velge ut og redigere, har også gjort det litt vanskelig å finne ut hvor jeg skulle begynne.

Etosha er en enorm nasjonalpark, helt nord i Namibia. For å sette det litt i perspektiv, er Etosha mye større enn hele Oslo, Akershus, Østfold og Vestfold til sammen. Saltsletten Etosha Pan dekker 23 % av arealet, og store deler av parken er uten veier og utilgjengelig for turister. Sammenlignet med Krugerparken er Etosha større, men har mindre veinett og færre camper. Rundt saltsletten er landskapet for det meste tørt og flatt. Om sommeren er det mer frodig, og den våte saltsletten tiltrekker seg flamingoer og andre fugler.

Det var tørt da vi besøkte Etosha, og når det er tørt er det lettere å se dyr. Dyrene har mindre vegetasjon å gjemme seg i, men den aller største fordelen er at dyrene trekker mot vannhullene. Det er bare å slå seg ned ved et vannhull og vente på at dyrene kommer, og man trenger vanligvis ikke vente særlig lenge.

Første dag i Etosha fant vi en hannløve og en løvinne. De lå og voktet en død giraff ved vannhullet Okondeka, og virket mette og fornøyde. Rundt vannet så vi også oryx, springbok, sjakal, struts, zebra og gnu, og det var magisk å se så mange ulike arter på en gang. Det var akkurat slikt som dette vi hadde håpet å få se i Etosha!

Løvinnen ruslet litt rundt, og det var merkelig å se hvor rolige de andre dyrene var rundt henne. De skjønte nok at hun ikke var på jakt. I bakgrunnen ser vi saltsletten.

«Unnskyld meg, fru løvinne. Jeg leter etter broren min. Har du sett ham?»

Det er ikke bare store dyr som giraffer og løver å se på safari. En flokk med jordekorn satt rett ved veien da vi kom kjørende.

For å komme seg rundt i Etosha kan man enten bli med på guidet safari eller kjøre selv. De fleste kommer til Etosha ved å leie bil i Windhoek, en dags kjøretur unna. Siden det bare er grusveier  i Etosha, velger de aller fleste å leie firehjulstrekkere, men det er unødvendig. Vi kjørte WV Polo og kom frem overalt. En firehjulstrekker ville kostet minst dobbelt så mye å leie, og ville i tillegg brukt mer drivstoff.

Ved hvert vannhull og utkikkspunkt er det skilt som minner om at det er forbudt å gå ut av bilen. For alt man vet kan det jo ligge en løve eller leopard på lur.

Oryx er veldig flotte dyr. Jeg hadde aldri sett vill oryx før, og jeg tror ikke jeg har sett dem i dyreparker heller.

Det rareste med oryxen er at de alle ser prikk like ut, synes jeg. På de fleste andre dyr er det alltid noen forskjeller i mønsteret, fargen eller andre ting. Oryxene ser ut som kloner av hverandre.

Springbok var arten vi  så flest av i Etosha. Vi må ha sett tusenvis. De var overalt.

Gnu finnes også, men vi så dem kun i små flokker, og ikke i store flokker slik som i Kenya og Tanzania. Det er rart hvor mye lettere man har for å sette pris på dyr man ser få av, enn de som er overalt. I Kenya og Tanzania var det så mye gnu at jeg begynte å overse dem. Da jeg så denne gnuen la jeg merke til hvor fin den var.

Den første campen vi bodde på i Etosha, var Okaukuejo Rest Camp. Vi hadde vært heldige da vi booket overnatting i siste liten, og det eneste som var ledig var et Waterhole Chalet – et rom rett ved vannhullet! Det noe av det som er så genialt med Etosha – hver camp har sitt eget vannhull, hvor man kan sitte trygt inngjerdet i campen og se på de ville dyrene som kommer og går ved vannhullet utenfor gjerdet.

De dyreste rommene på Okaukuejo har veranda med utsikt mot vannhullet, og det koster ca 1700 kr per person i høysesongen. Uten veranda betalte vi halvparten.

Om kvelden slås lyskasterne på, så det er mulig å se på dyr hele natten hvis man vil. Det er kun lov til å kjøre rundt i Etosha mellom soloppgang og solnedgang, og da er det fint at man kan fortsette safarien i campen.

Okaukuejo er den største campen i Etosha, og det ble ganske fullt rundt vannhullet om kvelden.

Denne kvelden skjedde det mye spennende rundt vannhullet.

Elefantene var der helt til solen hadde gått ned.

En sort neshornmamma og ungen hennes kom for å drikke. Neshorn er sjeldne i seg selv, men sorte neshorn utgjør bare 1/5 av den afrikanske neshornbestanden. Jeg ble ekstra glad for å se et så lite neshorn. Kanskje er det håp for arten…

Sort og hvit har forresten ingenting med fargen å gjøre. Fargen er grå. Sorte neshorn er mindre, har kortere hoder og smalere munn. Navnet skyldes språkforvirring, da de hvite neshornene ble kalt «weit» på afrikaans. Det betyr «vid», og ble brukt fordi munnen er bredere, men ordet ble en gang oppfattet som «hvit». Siden har de blitt kalt hvite og sorte neshorn.

Etter hvert hørte jeg hvisking om at det var en løve ved vannhullet, og like etterpå fikk jeg øye på den – en enslig hannløve. Med løve, elefant og neshorn rundt vannhullet, så vi tre av de fem store på en gang! Jeg kunne nesten ikke tro at det gikk an.

Senere på kvelden kom et nytt sort neshorn. De sorte neshornene så virkelig ut til å like akkurat dette vannhullet. Dette neshornet virket mer nysgjerrig enn noen av de andre dyrene som hadde vært der. Neshornet sniffet rundt seg og så ut til å skjønne at noe ikke var helt som det skulle.

Neshornet kom nærmere oss. Det var som om han visste at vi var der, eller i alle fall at noe var der, og nå ville han finne ut hva det skulle bety. Selv om menneskene rundt vannhullet burde vært lette å se, så virket det ikke som om han kunne se oss. Neshorn har ikke særlig godt syn.

Neshornet kom nærmere. Av alle menneskene rundt vannhullet, valgte han å komme rett mot der jeg og Bjørn stod. Det var minst hundre mennesker som stod rundt vannhullet og nesten holdt pusten i spenning. Neshornet stoppet da han kom helt bort til gjerdet, så nært oss som han kunne komme. Vi stod to meter høyere enn neshornet, med steinmur og strømgjerde mellom oss, så det var fullstendig trygt, men veldig spennende.

Da neshornet ikke kunne komme nærmere, virket det som om han glemte hva han skulle undersøke. Han poserte med «hingsteleppe» for oss, og etterpå gikk han tilbake mot vannet og begynte å oppførte seg som et normalt neshorn igjen. Jeg følte meg så heldig for at han hadde kommet bort til akkurat oss. For en ære, og for et øyeblikk! Kanskje var det tilfeldig, eller kanskje var det vi som luktet mest interessant. Hmm.

Jeg skulle prøve å fortelle om hele Etosha-turen i ett innlegg, men det går ikke, og jeg gir herved opp. Det blir et innlegg til, så følg med!

 

11 kommentarer

  1. Etosha er fantastisk, særlig vannhullene og dyrelivet ved campene om kvelden! Så gøy med det nærgående neshornet – det siste bildet er helt fabelaktig 😀

  2. Wow, for noen fantastiske bilder. Jeg lurer på om det må bli en safari på meg i 2016. Nå begynte jeg i hvert fall å lengte veldig etter det!

  3. Marthe sier:

    Så utrulig flotte bilder du har tatt! Virkelg! Har ikkje hørt om Etosha før, men spørst om det må bli min neste safari. Ser fantastisk ut. Får aldri nok safari, vore 3 gangar, i Chobe i Botswana, og Kruger og Pilansberg i Sør-Afrika

    • Kjersti sier:

      Tusen takk!
      Etosha anbefales virkelig. Pilanesberg skulle jeg gjerne ha rukket innom på denne turen, men vi hadde ikke tid. Vi var en liten tur innom Sun City, så vi var rett i nærheten. Håper å få tatt det neste gang 🙂

  4. Wow, så kul opplevelse! Dette er noe annet enn Krugerparken jeg var i for mange år siden ja! Og det minner mye mer om Løvenes Kong også, hehe! Så gøy at man kan kjøre rundt på egenhånd også. Føltes det skummelt til tider? Mange av dyra er jo store!

    Og forresten, veldig mange flotte bilder, Kjersti! Likte spesielt godt solnedgangbildene med elefantene, nydelig!

    • Kjersti sier:

      Krugerparken er også helt topp, men Etosha er noe for seg selv.

      Det var ikke skummelt i det hele tatt å kjøre rundt på egenhånd. Kanskje med unntak av den ene gangen vi da vi møtte en flokk elefanter, som jeg vil fortelle om i neste innlegg. Det var bare litt skummelt, ikke veldig.

      Takk for at du liker bildene mine 🙂 Elefanter i solnedgang er vanskelig å ta dårlige bilder av, så jeg gir mesteparten av æren til elefantene og omgivelsene.

  5. Reiselykke sier:

    Hei Kjersti
    Skjønner dette er en reiseopplevelse fylt med sterke minner. Fint å se så mange flotte dyr!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *