På marked i Turkmenistan
17. august 2017
Osprey Talia 30 – ryggsekk til hverdagsbruk
12. oktober 2017
Show all

Restplass til «Syden» – charter til Bulgaria

På mitt verdenskart står det ikke «Syden» noe sted, så jeg synes at det er litt rart at så mange forteller at de har vært der. Ikke for å være en reisesnobb, altså. Jeg har bare aldri latt meg friste av å reise på en typisk sydentur med sol, strand og kjedsomhet, når det er så mye jeg heller vil oppleve rundt i verden. Men det trenger jo ikke å bety at et charterfly til «Syden» ikke er godt for noe.

I august i år hadde jeg ingen reiseplaner, men plutselig dukket det opp noen interessante restplasser. Enveisbillett til Bulgaria kunne kjøpes for bare 500 kroner! Verken Bjørn eller jeg hadde vært i Bulgaria før, så da var det bare å slå til. Vi kjøpte også billige flybilletter tilbake til Norge fra București til et par uker senere.

Planen var å unngå å gjøre det til en typisk charterferie, men selve flyturen var jo ikke til å unngå. Vi ble sittende ved siden av en 60-åring som skulle til Bulgaria for tredje gang i år. Han pratet i vei om til dels overraskende personlige ting, men jeg valgte likevel å sette på meg øretelefoner og flykte inn i TV-serier på laptopen for å slippe å høre på ham.

Et par  timer etterpå reiste jeg tilbake til sete 18A, hvor jeg oppdaget at mannen hadde rukket å drikke seg full, og at Bjørn gjorde sitt beste for å overtale ham til å legge bort en lighter som han i intens nikotinabstinens satt og fiklet med så det gnistret. Fyren var åpenbart en rutinert sydenfarende. Han hadde en stor flaske whisky gjemt i setelommen, og hver gang en av kabinpersonalet gikk forbi tok han seg en god slurk i skjul, rett bak ryggen på dem. Jeg tror likevel at de godt visste hva han drev med. Han ba nemlig stadig vekk om nye isbiter. Og han fikk det. Det er vel bare sånn det er.

Det var blitt kveld da vi landet i Burgas. Vi fulgte nøye med på i hvilken retning medpassasjerene våre ble dratt av guidene sine, og så gikk vi den andre veien. Utenfor terminalen fant vi et busstopp, hvor et skilt lovet at det skulle komme en buss til sentrum om fem minutter. I stedet kom den ene sleipe taxisjåføren etter den andre. Alle mente at siste buss for dagen hadde gått for minst en uke siden, så vi burde nok ta taxi i stedet.

Sjåførene ga seg og forsvant, en etter en. Men etter en drøy halvtime forhandlet vi oss frem til en grei pris på en taxi og satte oss inn likevel. I samme øyeblikk kom selvfølgelig bussen. Vi hoppet ut og vinket til sjåføren av bussen. Det hjalp ikke, for taxifyren vår hyttet med neven mot bussen så intenst at bussjåføren ikke turte å stoppe engang.

Siden vi hadde vært så flinke til å få billig takst til sentrum, måtte vi vente enda et kvarter. Det var nemlig så lang tid det tok sjåføren vår å praie en russisk storfamilie som han kunne lure til å betale mer enn oss, slik at de kunne trykkes inn i taxien sammen med oss.

Russerne ble sluppet av først, og etterpå begynte sjåføren å snakke med oss. Han nektet å tro at vi kom fra Norge, for hans erfaring var at nordmenn er hyggelige mennesker, og ikke sånne fælinger som driver og pruter på prisen helt til den blir rettferdig for begge parter.

Vi kom frem til et lite, men koselig hotell i en tilnærmet mørklagt bydel uten et menneske å se i gatene. Inne i resepsjonen satt det en fyr som virket trivelig, men hva han sa er det ingen som vet. Vi hang oss nemlig helt opp i t-skjorta hans. «Je har vøri på leirskole, je au!», stod det på den. Fra Mjermen leirskole i Aurskog Høland. Så nå vet du hvor den havnet, du som for noen år siden donerte den t-skjorta i størrelse XXXL til fattige barn i Øst-Europa. Verden er liten!

Resepsjonisten pekte oss i retning av en trang, bratt trapp som ledet opp til en kjærkommen natts søvn.

Ingen har fortalt meg at Burgas er verdens mest spennende by, og det viste den seg heller ikke å være. På den positive siden så var det få turister å se. I gågaten var et rikelig utvalg av t-skjorter med sydenmotiver til salgs, godt bevoktet av selgere med mistenksomme blikk og manglende selgerinstinkt. Den bulgarske måten å selge varer på, så ut til å være å stirre olmt på kunden til kunden enten blar opp penger eller forlater butikken.

Siden vi er mer interesserte i museer enn i shopping, gikk vi for å besøke byens naturhistoriske museum. Hvis det var bra ville det være fint. Hvis det var dårlig ville det være enda bedre. Dårlig utstoppede dyr er alltid komisk, og naturhistoriske museer i rare land pleier å ha sånt. Men da vi kom frem fant vi ut at museet var stengt på grunn av oppussing. Ut med fossilene og inn med noe nytt! Det var det naturhistoriske museet sitt, det.

På veien til busstasjonen gikk vi forbi bystranden som det mest er de lokale som benytter seg av. Der er det sand og vann og containerhavn, så detfristet ikke så veldig å stoppe der. Men det var fint å se at kildesortering er på vei inn her også. Det var imidlertid så ferskt at de ennå ikke hadde tatt plasten av søppelbeholderne.

Etter tre kvarter på buss kom vi til Nessebar. Hit er det all grunn til å dra, for Nessebar har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1983. Gamlebyen i Nessebar ligger på en liten halvøy, og er stappfull av interessante ruiner og historie.

Det viste seg raskt at byen i tillegg er stappfull av charterturister.

Rett nord for Nessebar ligger nemlig Sunny Beach, som er der de fleste turistene havner når de bestiller chartertur til Bulgaria. Nessebar fungerer som disse turistenes kulturelle alibi, på en ferie som ellers stort sett inneholder sun, beach og paraplydrinker.

Gamlebyen i Nessebar er liten – en kvart kvadratkilometer stor. Det tar ikke mer enn en halvtime å gå rundt hele den lille halvøya. Alt burde med andre ord vært innenfor en og samme kirkekrets, men likevel har de valgt å bygge flere kirker opp gjennom årene her. To kirker var ikke nok, og heller ikke ti. Hele førti kirker har de på merkelig vis klart å finne plass til. Det er visstnok ikke noe sted i verden som har større tetthet av kirker enn Nessebar. I dag står de fleste av dem igjen som ruiner, slik som Hagia Sofia-kirken som vi ser her.

For meg var det å komme til Nessebar en slags vekker. Jeg fikk for første gang med egne øyne se at det er sant at det finnes restauranter med norsk meny også i fjerntliggende land. Veldig praktisk, sikkert. Antallet solbrente kropper som hvileløst vandret rundt i Nessebar på jakt etter noe sydensk tydet på at de burde selge solkrem med norsk bruksanvisning også. Det er uansett fint at steder som Sunny Beach finnes. Folk som ikke er så reisevante kan trygt reise hit og begynne å lære seg hvordan man reiser i Øst-Europa.

Vi var heldige og havnet midt i, av alle ting, en russisk barnedansfestival. Her var det dansetrupper fra Sankt Petersburg, Moskva, Kazan, og jeg vet ikke hvor. Den ene dystre og nostalgiske russiske melodien etter den andre dundret over høyttaleranlegget, mens foreldre stod og viftet med russiske flagg og sminket seksåringene sine, mens ungene gjorde så godt de kunne for å tolke tusenbein, sjalusi, regn og jeg vet ikke hva, gjennom dans. Uttrykksfullt kan man i hvert fall kalle det.

Før vi dro tilbake til Burgas fant vi et strandtivoli i enden av Sunny Beach. Der så ingen ut til å ha det særlig morsomt – aller minst  de som jobbet der.

Da jeg var liten var et av årets høydepunkter når det kom tivoli til byen. Der var det også stort sett bare østeuropeere som jobbet, og jeg syntes alltid at de så så ualminnelig sure ut. Nå som jeg var i Bulgaria skjønte jeg at det må ha vært de blideste som fikk lov til å reise på tivoliturné rundt i Europa. De sureste satt fremdeles igjen her.

Nå hadde vi sett nok turistghetto, og vi bestemte oss for å flykte.

Veliko Tarnovo

Med unntak av de stedene i Bulgaria som ligger i Syden, så er nok middelalderbyen Veliko Tarnovo det mest populære reisemålet i Bulgaria. Så da reiste vi like godt dit.

Turen gikk fort og greit rett inn i landet, og etter fire timer var vi fremme. Eller fremme og fremme. Av en eller annen grunn ligger busstasjonen «i» Veliko Tarnovo hele fem kilometer utenfor byen. Derfra tok vi taxi til byens styggeste hotell. Veliko Tarnovo skulle være en vakker by, så vi hadde valgt å sikre oss best mulig utsikt ved å bo inne i den styggeste bygningen i byen,  på Interhotel Veliko Tarnovo, eller Интерхотел Велико Търново, som det heter der i landet.

Hotellet lå rett ved gamlebyen, en bratt vegg av hvite hus med røde teglsteinstak og tallrike blomsterpotter. Vi gikk rett inn i virvaret av smågater og fant en koselig verden tilsynelatende mest befolket av eldre mennesker som ikke hadde annet å gjøre enn å sitte på hvert sitt hjørne med en sigarett i munnen og uttrykksløse ansikt.

Inn et lite smug gikk vi rett på et supert utkikkspunkt. Derfra kunne vi se elven Janta langt nedenfor oss, der den slynget seg gjennom byen med grønn skog på begge sider. Det eneste som ødela utsikten, var hotellet vårt som lå nede i dumpa og utstrålte all den sjarm betong kan ha.

På brosteingater gikk vi videre mot hovedattraksjonen i Veliko Tarnovo – Tsarevetsfortet helt på den andre siden av gamlebyen. Der var det ikke plagsomt mange andre mennesker. Faktisk var det nesten ingen, og i alle fall ingen som så ut som om de hadde kombinert en reise til Sunny Beach med litt innlandshistorie. Det var nok bare oss.

Etter å ha brukt deler av sommeren på å se nesten alle episodene av Game of Thrones, følte jeg meg nesten hjemme innenfor fortets ti meter tykke og tolv meter høye murer. Stedet hadde den atmosfæren som du bare kan få til ved å begynne med noe som er 1000-1500 år gammelt. Her lever middelalderen fremdeles, i hvert fall om du har litt fantasi.

Det var forferdelig varmt og lite skygge inne på området, men vi hadde husket å ta med nok vann, så vi ble der likevel i flere timer for å se alle de forskjellige stedene. Kirken, berghyllen som de pleide å dytte folk utfor for å henrette dem, tårnet, og hesten i pappmache som man kunne betale gode penger for å bli tatt bilde av mens man hadde på seg Djengis Khan-kostyme.

Etter litt nærmere undersøkelser har jeg kommet til at festningen kanskje ikke har en riktig så stolt historie som dagens utseende kan tyde på. Både mongoler og tyrkere har inntatt og kontrollert Bulgaria, og særlig tyrkerne la Tsarevets i ruiner. Men for å bygge nasjonal stolthet og identitet etter kommunisttiden, har den bulgarske regjeringen brukt store summer på å «restaurere» festningsanlegget sånn at det nå fremstår så fint som det aldri har gjort før. Riksantikvaren mumler nok sitt om det, men det var en fin opplevelse å gå rundt der likevel, synes jeg.

Etter Veliko Tarnovo var vi klare for å si oss ferdige med Bulgaria – i alle fall for denne gangen – og til å reise videre mot Moldova via Romania.

Bulgaria er et trygt og greit reisemål, med lave kostnader og hvor det er enkelt å reise rundt. Hvis du skal på rundreise i Øst-Europa, kan et charterfly til Bulgaria være et fint sted å starte.

6 Comments

  1. Det hørtes jo slett ikke dumt ut med restplassbillett til Bulgaria! I hvert fall når man kan velge helt selv hva man vil gjøre når man først har kommet fram, og dermed holde seg unna norske menyer og sånt 😀

  2. Haha, det var ikke så mye «sydentur» over dette, nei! Vel, kanskje unntatt selve flyreisen. 😉 Selv om flyturen av og til kan være et lite mareritt, er restplassbilletter med charterfly en gylden mulighet til å komme seg billig (og fort siden de går direkte) ut i verden. Gleder meg til å høre hvordan dere opplevde Moldova og Romania! 🙂

    • Kjersti sier:

      Flyturen ble ganske morsom, synes jeg. I alle fall når jeg tenker tilbake på den nå, haha.

      Restplass med charter har jeg kjøpt en del ganger før. Blant annet var det slik jeg kom meg til Mexico, Kapp Verde og Aruba for en veldig billig penge. Det er av og til genialt, synes jeg 🙂

  3. Flott skildring 🙂 Her klarte dere å få mye ut av charter-turen.

Legg igjen en kommentar til Kjersti Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *