Vinteridyll på Väderöarna

De idylliske Väderöarna ligger utenfor Sveriges vestkyst, bare to timer fra Oslo. Frem til 60-tallet var det en losstasjon her, men i dag er det et vertshus som er populært til både ferier og konferanser året rundt. Sammen med Kosterhavet er det et av Sveriges mest artsrike havområder, og på bunnen av det usedvanlig klare vannet finnes et av Sveriges eneste levende korallrev.

I Hamburgsund blir vi hentet av båten Plogjärnet. Båten har plass til 12 passasjerer, men det er bare reisefølget vårt på fire som skal ut dit denne mandagen i februar.

– Er det noen av dere som ikke tåler eller ikke liker hunder? spør Pia, som skal ta oss med til vertshuset som hun driver ute på Väderöarna.

Vi svarer at vi elsker hunder, og en glad Berner sennenhund som heter Elsa spretter frem for å ønske oss velkommen om bord.

Ferden går gjennom sundet og ut forbi en skjærgård hvor hyttene ligger på rekke og rad og lengter etter sommeren. Turen ut til Väderöarna tar 35 minutter. På den siste delen av turen inn mot vertshuset setter vi ned farten og speider etter sel. Det er vanlig å se sel (steinkobbe) her, men dessverre hadde selene andre planer enn å vise seg frem for oss denne dagen.

Mens brøyteskavlene hjemme er rekordhøye, er det ikke et eneste snøfnugg å se her nede. Vi har ikke reist langt hjemmefra, men det føltes som om vi har reist tre måneder frem i tid. Her ligner det mer på vår.

På bryggen nedenfor det gule vertshuset venter øyhunden Vera, og gjensynsgleden blir stor mellom henne og Elsa. De to hundene hopper rundt hverandre, mens vi blir hjulpet i land med bagasjen.

– Vil dere være med på krepsefiske? lyder den overraskende invitasjonen, og det vil vi naturligvis. Siden jeg ikke spiser kreps er det kanskje ikke en aktivitet som jeg ville funnet på av meg selv, men det er alltid gøy å bli tatt med på noe nytt.

En kort stund senere er jeg tilbake på båten, ikledd en altfor stor varmedress, mens vinden blåser kraftig og bølgene slår inn over dekk. Mens teinene dras opp, gynger båten så mye at jeg sliter med å holde meg på beina. Jeg er litt utenfor komfortsonen, men det er jo akkurat det reising bør handle om, og jeg koser meg.

Foto: Elisabeth Eriksen – GlobetrotterElisa

Tilbake på land blir krepsene kokt i saltvann på bryggen, avkjølt med saltvann og spist. Ferskere og mer kortreist sjømat skal det godt gjøres å få.

Etter fisketuren skifter vi til badetøy, og hopper oppi badestampen som er varmet opp til oss. Her ute på Väderöarna gjelder det å leve bærekraftig og i pakt med naturen, og badestampen er derfor fylt med saltvann i stedet for ferskvann. Vannet holder behagelige 41 grader.

Mens jeg sitter der og nyter det varme vannet, utsikten og selskapet og tenker på hvor heldig jeg er som får være her, blir vi plutselig vartet opp med servering på toppen av det hele. Tapas og musserende vin gjør opplevelsen enda bedre, og jeg kunne blitt sittende der i en evighet.

Foto: Hanne Marit Tobiassen – Sekk og Sandaler

Etter en stund i det varme vannet blir det foreslått at vi må bade i havet. Jeg er ingen isbader, men gir etter for det milde gruppepresset og klatrer ned stigen fra bryggen. Vannet er grunt, krystallklart og slettes ikke så kaldt som jeg hadde trodd. Dette gikk mye lettere enn forventet!

Har jeg nettopp tatt årets første bad? I februar!? Det er nesten ikke til å tro, og jeg føler meg ganske så fornøyd med meg selv.

Like ved badestampen er en flott badstu i granitt, med fantastisk utsikt over havet. Vi blir sittende der en stund også. Etter fire timer i badestamp og badstu, er jeg fremdeles ikke lei, men det er visst på tide å komme oss inn for å skifte og spise middag.

Maten på vertshuset er god, og rommene våre fremstår nyoppussede og trivelige. Da jeg skal gå fra rommet forsøker jeg av gammel vane å låse døren, men oppdager at det ikke går an, verken fra innsiden eller utsiden. Jeg ler litt av meg selv og tenker at her er det naturligvis ingen grunn til å ha lås på dørene. De eneste andre menneskene i mils omkrets er reisefølget mitt og et par ansatte på vertshuset.

Det heter ikke Väderöarna for ingenting. Ute i havgapet kan været storme hardt, og livet var ikke lett her i gamle dager. Mange skip gikk på grunn rundt Väderöarna, frem til losstasjonen her på Storö kom på plass i 1754 og fyrtårnet litt lengre sør i 1867 gjorde farvannet tryggere.

Jeg sovner til lyden av vinden som uler utenfor.

Neste dag står jeg tidlig opp for å få mest mulig ut av det korte oppholdet. Kvelden i forveien ble vi fortalt om en fin tur man kan gå rundt på øya, med mange interessante stoppesteder underveis. Øya er ikke stor, så jeg planlegger å rekke hele runden på en time eller to før de andre våkner.

Jeg kikker ut vinduet og får meg en overraskelse. Det snør! Et tynt lag med hvitt er drysset over svabergene. Våren hadde visst ikke kommet likevel.

Ut på tur skal jeg uansett, og med kamera rundt halsen og kart på telefonen legger jeg i vei.

Det er forferdelig glatt, så jeg er forsiktig for hvert eneste skritt jeg tar. Jeg vil helst unngå å ramle og brekke et bein, eller enda verre – knuse kameraet.

Noen steder må jeg nærmest ake ned steinene, og andre steder er det heldigvis satt opp trapper og rekkverk. Landskapet er så vakkert, og snøen gir det en flott effekt.

Det glatte føret gjør det vanskeligere å gå enn jeg hadde beregnet. Jeg ser på klokken og skjønner at jeg ikke vil rekke hele runden før frokost likevel. Jeg rakk i alle fall å gå deler av turen jeg hadde planlagt.

Etter 40 minutter er jeg tilbake ved vertshuset, hvor det er dekket til frokost.

Tenk at oppholdet vårt var så perfekt timet at vi fikk sett øya både med og uten snø! Vi ble fortalt at dette var første gang på lenge at det var snø her.

Etter frokost tar vi båten tilbake til Hamburgsund. Jeg sier farvel til glade hunder og fortiden som fremdeles lever godt på Väderöarna.

Reise til Väderöarna

  • Det er mulig å kjøpe tur til Väderöarna med eller uten overnatting. Kjør til Hamburgsund (2 timer sør for Oslo), hvor du blir hentet med båt. Det er lett å finne parkering.
  • Det er også mulig å reise med egen båt til Väderöarna, hvor det er gjestehavn med servicebygning fra 2014.
  • Väderöarna er et utmerket sted for konferanser med inntil 30 personer.
  • Aktiviteter som går an å gjøre på Väderöarna inkluderer blant annet turgåing, fisketurer, kajakkpadling og selsafari.
  • Utkikkstårnet som losene brukte, gir 360 graders utsikt over Väderöarna. Det er åpent det meste av sommeren.
  • Väderöarna tilbyr mange forskjellige ferie- og konferansepakker. Les mer her: vaderoarna.com.

Reisen var sponset av Västsverige og VisitSweden. Det har ikke blitt lagt noen føringer på hva jeg skulle skrive.

2 kommentarer

  1. Så fint det høres ut å være på et så isolert sted som man får mer eller mindre for seg selv. Det er så mange steder med masseturisme nå at slike rolige steder blir vanskeligere å finne. Godt å se at jeg ikke er den eneste som er mer nervøs for kameraet enn beina også 😉

    • Kjersti sier:

      Rolige steder som dette blir stadig sjeldnere, dessverre. Heldigvis står nok ikke Väderöarna i fare for å bli invadert av masseturismen 😀

      Det er naturligvis viktig å ta vare på kameraet! 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *