Rare trær og dyr i Namibia

Vårt første overnattingssted i Namibia ble Quivertree Forest Rest Camp.

Overnattingsstedet er en del av en gård rett utenfor Keetmanshoop sør i landet. På turen vår fra Sør-Afrika ble det et passende sted å stoppe for en natt, før vi fortsatte turen videre innover i Namibia.

Den store attraksjonen der er skogen av quivertrees (også kjent som aloe dichotoma eller kokerboom). Tresorten er utrydningstruet, og vokser kun i sørlige deler av Namibia og en liten del av Sør-Afrika.

Trær er jo fint og sånt, men jeg må innrømme at jeg ikke valgte dette overnattingsstedet for å se på trær. Jeg kom dit for å møte geparder. De har nemlig fire geparder på gården, og når det er fôringstid kan man bli med inn til dem.

Det er viktig å nevne at jeg er veldig skeptisk til steder som tjener penger på å tilby nærkontakt med farlige dyr. For noen år siden var jeg i Thailand og koste med tigre, fikk noen fantastiske bilder og haugevis av likes på Facebook. Jeg var så fornøyd, og tigrene så ut til å ha det godt. Jeg så ikke problemet. Lenge etterpå forstod jeg at det ikke finnes mange nok steder å gjøre av alle tigrene når de blir store og farlige, og at tigrene må ende opp med å bli slaktet for å bli «medisin» og diverse annet tull på det asiatiske markedet. Det var vondt å innse, men jeg hadde brukt penger på noe som jeg aldri mente å støtte – en kynisk tigerfabrikk.

I deler av Afrika er det stor industri å drive oppdrett av løver, tjene penger på å la turister kose med løvebabyer eller jobbe frivillig, for så å selge løvene når de blir for store. De eneste som er interessert i å kjøpe voksne løver, er jaktfarmer som besøkes av turister som gjerne betaler mye for å få skyte en løve. Jeg forstår ikke at noen kan finne glede i å skyte en tam løve som har blitt flasket opp av mennesker, og gleden ved å få kose med løvebabyer forsvinner helt for meg når jeg vet at de mest sannsynlig skal ende opp som jakttrofeer om noen år. Det føles bare feil.

Geparder er noe annet. De er ikke like ettertraktet å henge på veggen som løvene, og de blir ikke så store og farlige med alderen at man må slutte å omgås dem. På Quivertree Forest Rest Camp driver de ikke med avl, og de har kun fire geparder. Dette hadde jeg ingenting imot, og det kostet heller ikke noe ekstra å gå inn til gepardene.

Først fikk vi bli med inn i innhegningen til to av gepardene. Den ene var ikke så glad i å bli klappet, så den fikk mat først og løp avgårde for å spise. Den andre kunne vi stryke på ryggen mens den spiste.

Geparden malte fornøyd. Vi var kanskje syv mennesker inne hos gepardene, og bare tre eller fire ville klappe den. Et eldre par turte ikke engang å gå inn, og ble stående igjen på utsiden av innhegningen.

Da jeg gikk frem for  å klappe geparden for andre gang, siden så få andre hadde lyst, skjedde det nesten noe dramatisk. Mens jeg satt og strøk på den, snudde den hodet mot meg og freste! Selv om jeg skjønte på den at den ikke var aggressiv, skvatt jeg unna og trakk meg tilbake. Sekunder etterpå kom den andre geparden ut fra ingensteds i vill fart, og gjorde et godt forsøk på å stjele maten fra den tamme geparden. Geparden hadde nok merket hva som var i ferd med å skje, og fresingen var en advarsel til den andre geparden, ikke meg.

Det nervøse paret på utsiden besvimte nesten.

I neste innhegning bodde to unge hanngeparder. De var ikke særlig glad i å bli klappet, forklarte eieren. For å understreke hvor lite vennlige disse to var, hadde de fått navnene Saddam og Gaddafi. Vi lo litt av det, og ingen av oss fikk noe særlig lyst til å klappe dem.

I tillegg til mange morsomme kommentarer, ga eieren mange faktaopplysninger om geparder. Mesteparten av det visste jeg fra før, men han nevnte blant annet:

• Geparder kan ikke brøle.
• I motsetning til andre kattedyr, kan ikke geparder trekke inn klørne. Klørne deres ligner mer på hundeklør.
• Geparder er gode treklatrere, men de er for late til å dra med seg et tungt bytte opp i et tre. Hvis du ser en flekkete katt i et tre med et bytte, er det mest sannsynlig en leopard.
• Hvis du sliter med å se forskjell mellom leopard og gepard, så se etter stripene ned fra øynene. Leoparder har ikke slike striper. Mønsteret deres er også helt ulikt – geparder har prikker, ikke leopardflekker.
• Geparder er kjent for å være verdens raskeste dyr, men alle er ikke like raske, på samme måte som at ikke alle mennesker kan løpe like fort. Geparder er laget for å løpe raskt på korte distanser, men på lengre distanser er løver (og mange andre dyr) raskere.
• Geparder har veldig godt syn, og blikket deres er hele tiden i bevegelse. (Det er utrolig vanskelig å holde øyekontakt med en gepard i mer enn to sekunder, merket jeg.)

Det var interessant å legge merke til at porten inn til gepardene ikke var låst. Her var det i grunn bare å gå inn utenom fôringstid hvis man skulle få lyst til det – på eget ansvar, så klart.

Rundt på gården gikk et vortesvin og gravde i jorden etter noe å spise. Vortesvinet så utrolig nok ut til å føle seg komfortabel rett utenfor gepardburet, men jeg var usikker på om den var tam.

Da jeg satte meg ned for å få tatt et bilde med vortesvinet i nærheten, kom den løpende bort til meg. Den var tydeligvis veldig tam, og nå ville den kose.

Vortesvinet bestemte seg for at skolissene mine så gode ut, og begynte å spise på dem. Jeg tenkte at jeg kunne trenge skolissene til senere, så jeg måtte forsøke å stoppe dem fra å bli spist opp. Vortesvinet lot seg ikke dytte bort. Da jeg tok tak rundt halsen på vortesvinet for å forsøke å løfte hodet dens vekk, satte den plutselig i gang med å hyle som… en gris. Jeg er ikke vant til griser, så jeg skvatt og snublet nesten i skolissene mine da jeg løp min vei. Vortesvinet lo nok av meg.

På veien bort til trærne, fikk vi øye på massevis av små dyr som bodde i huler. Til venstre ser vi en mungo og til høyre en hyrax. Det var tydeligvis der de hentet middag til gepardene.

Quivertrær er sannelig flotte trær. De største trærne var mellom 200 og 300 år gamle!

Da solen gikk ned ble det flotte farger på himmelen.

I Quivertree Forest Rest Camp har man tre overnattingsmuligheter. Man kan campe på campingplassen, bo i iglo av fiberglass eller i et vanlig gjestehus. Vi gjorde sistnevnte, og oppdaget at vi fikk denne utsikten fra soverommet:

Det er ganske sikkert at jeg aldri har sovet så nært gepard før.

Jeg skulle gjerne blitt værende der en ekstra dag, men det hadde vi ikke tid til.

Kanskje vi må innom her igjen, neste gang vi drar på roadtrip gjennom Namibia. Hvem vet.

Relaterte artikler

Bilulykke i Namibia Skilpaddeøya Curieuse Ikke jobb frivillig med løver!