På snøskuter til Barentsburg

Morgenen kunne ikke startet bedre. For første gang siden jeg kom til Longyearbyen, skinte solen fra skyfri himmel. Jeg gikk den korte veien bort til nærmeste hotell for å bli hentet.

Jeg hadde knapt nok rukket å sette meg ned for å vente, før jeg ble hentet, ti minutter før tiden.

Mens vi kjørte til neste stoppested for å plukke opp de to siste personene som skulle være med på turen, fortalte jeg guiden om min forrige skutertur og at jeg hadde fått litt angst for å velte skuteren.

«Det går nok bra, men det er mange som pleier å tippe over ende i en bakke hvor vi skal kjøre i dag»

«Nei!?»

«Derfor er det fint at vi ligger litt foran skjema. Da kan vi komme oss dit før de andre gruppene, og spise lunsj mens vi ser dem velte ned bakken»

Guiden smilte forventningsfullt. Jeg ble nesten litt bekymret.

Det finnes en rekke selskaper som tilbyr skuterturer til Barentsburg. Valget mitt hadde falt på Arctic Adventures. De var aller billigst, de hadde svært gode anmeldelser på TripAdvisor, og det viste seg også at jeg kjente guiden fra Antarktis fire måneder tidligere.

Etter å ha hentet resten av turfølget – en engelsk far og sønn – dro vi til kontoret i Sjøområdet. Der skiftet vi til varme klær, skrev under på papirer og sjekket at alle hadde gyldig førerkort.

Jeg var fast bestemt på å ikke fryse denne gangen, og hadde for sikkerhets skyld fire lag med klær under skuterdressen. Det skulle vise seg å være litt i meste laget.

Vi gikk bort til skuterne, og guiden ga en innføring i hvordan man kjører skuter. Jeg fulgte nøye med, i håp om å lære noe nytt.

Hvis man merker at skuteren skal til å velte, er det viktig å holde foten i ro på skuteren, hvor den vil være beskyttet i fallet. Hvis man strekker ut beinet kan det komme i klem under skuteren, med beinbrudd som resultat. Dette hadde jeg forsåvidt forstått allerede, men det var greit med en påminnelse. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg da jeg tenkte på at dette var så nært å skje meg dagen før.

Vi ble også forklart hvordan vi skulle kjøre i skråninger. Trikset er å flytte hele kroppen over på siden av skuteren, og ikke bare lene seg til siden mens man sitter på setet. Det ga mening, og det var nyttig å få instruksjoner fra noen som lærer bort dette hver dag.

Skuteren var både lett og behagelig å kjøre. I skråningene flyttet jeg vekten på måten jeg nå hadde lært, og merket at jeg hadde mye bedre kontroll enn før. Dessuten var det første gang jeg kjørte uten passasjer, så det er mulig at det også hadde litt med saken å gjøre.

Etter en stund kom vi til kysten hvor vi fikk utsikt mot den forlatte russiske gruvebyen Coles Bay. Det ville sikkert vært mer interessant på nært hold.

Det er ingen mangel på reinsdyr på Svalbard, så noen fikk vi sett på denne turen også.

Et stykke videre langs kysten stoppet vi skuterne igjen. Guiden fikk oss til å gå av skuterne og bort til kanten av bakken som vi snart måtte kjøre ned. Vi fikk se at det stakk frem litt stein og at det var sporete og smalt.

Det så ganske skummelt ut.

«Husk å ikke holde inne bremsen eller gassen for mye»

Jeg ble nervøs, og et øyeblikk vurderte jeg muligheten for å gå ned til fots og be guiden om å kjøre skuteren min ned bakken.

«Dette går fint, Kjersti»

Jeg var ikke like sikker på det, men bestemte meg for å prøve. Sakte men sikkert kjørte jeg ned bakken og konsentrerte meg om å holde samme fart som guiden og ikke havne utenfor sporet. Det var slettes ikke så skummelt som det hadde sett ut, og før jeg visste ordet av det hadde alt gått helt fint. Jeg var ganske fornøyd med meg selv. Når dette gikk så lett skulle jeg klare hva som helst.

Etter å ha kjørt opp en liten bakke igjen på andre siden, var det tid for lunsj.

Jeg var ikke særlig sulten, men det var fint å stoppe for en stund og bli bedre kjent med reisefølget. Jeg forsøkte å overbevise engelskmennene om at de burde reise til Antarktis.

En annen gruppe kom kjørende ned bakken, og de klarte det også greit. En skuter kom motsatt vei og forsøkte å kjøre opp bakken, men det lot seg ikke gjøre.

Britene og guiden så en annen vei da en gruppe med tre skutere kom. Denne gruppen stoppet ikke for å forberede seg på hvordan bakken så ut.

«La oss se om disse får det til» sa jeg, og de andre snudde seg for å følge med.

Så gikk alt galt. Guiden kjørte fremst med slede, vinglet litt og tippet. Damen på neste skuter holdt for stor fart og altfor liten avstand til skuteren foran, kjørte rett inn i sleden og veltet. Det var som om jeg så det i sakte film.

Mannen på den tredje skuteren løp ned bakken for å hjelpe damen og guiden, som kunne vært alvorlig skadet. Sleden var knust og tingene lå strødd utover.

I sjokk og vantro stod jeg der og så på. Kanskje kunne det samme skjedd med oss hvis vi ikke hadde stoppet og inspisert bakken på forhånd.

Det gikk utrolig nok bra med både menneskene og skuterne. Den eneste skaden som hadde skjedd var at sleden var fullstendig ødelagt, og damen som hadde kræsjet virket ganske skremt. De kjørte ironisk nok med selskapet Better Moments, men det var vi som hadde de beste øyeblikkene denne dagen.

Etter å ha forsikret oss om at det gikk bra med dem, pakket vi sammen og kjørte videre.

Snart kom fargerike bygninger til syne, og vi var fremme i Barentsburg.

Det var en helt merkelig følelse å plutselig være i et slags Russland, omgitt av sovjetisk arkitektur og kyrilliske bokstaver. Vi hadde jo nettopp vært i Norge, hadde vi ikke? Det opplevdes mer forvirrende for meg enn det kanskje burde ha gjort. Vanligvis passerer man en landegrense før ting endrer seg så mye som dette.

Da vi stoppet skuterne og begynte å gå, merket jeg hvor varmt det var. Solen skinte, klærne tynget meg ned og jeg var kledd for å takle mange flere minusgrader enn det var.

Jeg holdt på å koke bort.

Barentsburg er som kjent en russisk bedriftsby, bygget opp rundt kulldriften. Det meste i Barentsburg eies av det statseide kullselskapet Trust Arktikugol, og de fleste som jobber her er ukrainere.

Vi ble guidet rundt, og fikk forklart hva de ulike bygningene var.

Jeg slet med konsentrasjonen og fikk bare med meg de mest interessante detaljene av det jeg ikke visste fra før. Blant annet lærte jeg at det jobber 25 usbekere i Barentsburg. Det finnes også et grisehus hvor det visstnok holdes griser, uten at noen har sett dem.

Det er uansett mer underholdning i å gjette seg frem til hva de ulike tingene man ser er, og så eventuelt få fasiten i etterkant.

Her tror jeg vi ser hovedgaten med Kvikk Lunsj-fabrikken til venstre.

Her bor Leppestiftmannen.

Dette er Snømannmuseet.

Skolen er den vakreste bygningen i Barentsburg. Som vi kan se er den sponset av blant annet Nidarosdomen, Bryggen i Bergen og SeaWorld.

Souvenirbutikken som ser veldig nedlagt og stengt ut, men som overraskende nok er åpen. De har et greit utvalg av kjøleskapsmagneter og t-skjorter der inne.

En statue av Lenin hører naturlig nok hjemme i Barentsburg. Forrige gang jeg så en Lenin-statue var i Ukraina noen uker tidligere, og gangen før der var i Turkmenistan. Jeg tror jeg har blitt Lenin-samler nå.

Dette er den nest nordligste Lenin-statuen i verden. Verdens nordligste finnes i Pyramiden litt lengre nord på Svalbard.

En av engelskmennene fikk øye på en katt, og selv på avstand kjente jeg den igjen umiddelbart. Katter er ulovlig på Svalbard, og katten i Barentsburg har derfor gått viralt og blitt et slags internettfenomen. Det sies at han heter Kesha.

Vanligvis er jeg forsiktig med å klappe fremmede katter, men for denne sensasjonelle katten måtte jeg gjøre et unntak. Jeg var så overrasket over å se den i levende live. Katten var veldig kosete og satte stor pris på å bli klødd.

Guiden og de to engelskmennene ble stående igjen ved statuen av Lenin, helt tydelig mindre interessert i å hilse på katten enn jeg var.

Helst ville jeg ha bilde av meg med katten, og siden de andre ikke fulgte etter så jeg ingen annen løsning enn å overrekke kameraet mitt til en arbeider som stod der og røyket.

Røykemannen kunne bare et fåtalls ord på engelsk, men hjalp meg mer enn gjerne.

Etter 10 bilder syntes jeg det var nok, og ville skynde meg tilbake til de andre som jeg hadde løpt fra for å hilse på katten. Da mente røykemannen at jeg måtte ta bilder av ham med katten også, og jeg skjønte at det ville vært uhøflig å la være.

Raskt tok jeg et par bilder av mannen mens han blåste røyk i ansiktet på den stakkars katten, men han ville fremdeles ikke la meg gå. Han begynte å lete etter noe å skrive på.

Guiden så mer og mer utålmodig ut der nede i veien, og tålmodigheten min var også i ferd med å ta slutt. Etter noe som føltes som en hel time hadde røykemannen omsider klart å finne penn og papir og krotet ned noe som lignet på en epostadresse, slik at jeg kunne sende bildet av ham. Jeg takket høflig og hastet tilbake til de tre andre som stod og ventet på meg. Jeg merket godt at de så på meg som en gal kattedame resten av turen, og jeg gjorde det bare verre da jeg prøvde å forklare at katten var kjendis.

Røykemannen viste seg å være fra Kharkov i Ukraina da han svarte på eposten min.

Da jeg var alene med engelskmennene et øyeblikk, lurte de på om det var vanlig å tipse guiden på turer som dette. Det er det ikke, men på flerdagsturer er det mer vanlig.

«Ja, så klart! Sånn rundt 20 % bør holde» forsøkte jeg. Dessverre så de ut til å forstå at jeg overdrev. Synd for guiden at de ikke var amerikanere.

Det ble også litt tid til å gå rundt i Barentsburg på egenhånd. Det var fint, men det var egentlig for kort tid til å se noe særlig mer enn det vi allerede hadde sett. Jeg skulle gjerne hatt flere timer der, men da måtte jeg nok ha reist på en flerdagerstur i stedet for dagstur.

På veien tilbake til Longyearbyen måtte gruppen fra Better Moments kjøre sammen med oss. Vi ble dermed syv skutere i stedet for fire, men det fikk vi tåle. Alternativet ville vært å la dem kjøre alene uten tilstrekkelig nødutstyr eller la dem være igjen i Barentsburg, og ingen av delene ville vært særlig snilt.

Jeg kjørte fremdeles med bare én skuter foran meg, så det var heldigvis lett å glemme at vi var så mange.

Veien tilbake var en annen enn vi hadde kommet. Vi kjørte gjennom Grøndalen, hvor vi kunne holde god fart på de rette strekningene.

Solen skinte fra den knallblå himmelen, snøen glitret så fint og de fine fjellene gled forbi. Det var så ubeskrivelig flott, og jeg følte meg så heldig som fikk oppleve dette stedet på denne måten.

Her og der var det en og annen hump, og jeg gasset på litt ekstra for å få skuteren til å hoppe. Skuterkjøring er ikke bare litt gøy – det er skummelt gøy. Jeg måtte stadig minne meg selv på at jeg kjørte et fremkomstmiddel og ikke et leketøy, for det fristet litt å glemme.

Enkelte opplevelser skulle jeg ønske at jeg kunne lagre for å gjenoppleve gang på gang. Det å kjøre denne turen i dette været var en slik opplevelse.

På slutten av turen ble det et stopp på Longyearbreen for å nyte utsikten over Longyearbyen.

Åtte timer og 12 mil hadde gått skremmende raskt, og da turen var over tenkte jeg at jeg gjerne kunne kjørt i åtte timer til. Turen hadde vært perfekt.

Skutertur til Barentsburg

Det er seks selskaper som arrangerer dagsturer med skuter til Barentsburg fra Longyearbyen. Her er de sortert etter pris:

Arctic Adventures – 2490 kr
Svalbard Booking / Svalbard Adventure Group / Svalbard Snøscooterutleie (SSU) – 2950 kr (enkelte dager 2490 kr)
Poli Arctici – 2950 kr
Better Moments – 2990 kr
Spitzbergen Adventures – 3040 kr
Hurtigruten Svalbard – 3095 kr
(Svalbard Wildlife Expeditions – har ikke egne skutere, men selger turer for flere av de andre selskapene)

Dette kan endre seg fra sesong til sesong. Turoperatørene og prisene på denne listen er slik de var i april 2017.

Det er også verdt å merke seg at det varierer hvor gode skutere selskapene bruker, og hvor store grupper de har. Det er ikke nødvendigvis slik at dyrt betyr bedre.

Arctic Adventures har alltid små grupper, og jeg fikk både bedre skuter og guide hos dem enn hos et dyrere selskap som jeg brukte til Østkysten noen dager senere.

6 kommentarer

  1. Laila sier:

    Flott tur og fin skildring 🙂 Jeg var i Barentsburg i 2005 og ingen ting ser ut til å ha forandret seg 🙂 Må også si at katten var veldig flott 🙂 Jeg er nok en gal kattedame jeg også 🙂 Neste gang anbefaler jeg deg en skutertur til den nedlagte gruvebyen Pyramiden og overnatte på det russiske hotellet Tulpan. Da får du en hel by for deg selv. Det er også en opplevelse 🙂

    • Kjersti sier:

      Tusen takk 🙂 Pyramiden stod på ønskelisten min, men det ble dessverre ikke tid denne gangen. Jeg håper det ikke blir så lenge til neste gang jeg skal til Svalbard, så da har jeg litt igjen å gjøre da 🙂

  2. For en kul opplevelse! Når jeg tar turen neste år skal jeg passe på å legge inn et par ekstra dager slik at jeg kan få med meg en slik scootertur!

    • Kjersti sier:

      Det bør du gjøre 🙂 Jeg tenker i ettertid at jeg helst burde tatt en flerdagerstur som inkluderte Barentsburg, så det kan jo være en idé.

  3. Dette var kult å lese! Jeg kjenner at det frister fryktelig med et Svalbardbesøk etter jeg har lest disse skildringene dine. Vil tro det var en bisarr følelse å trø inn i Barentsburg. Artig med den katten! Lurer litt på dens bakgrunnshistorie. 🙂

    • Kjersti sier:

      Bakgrunnshistorien til katten sies å være at den ble innført til Svalbard med papirer som sa at den var en polarrev, men den historien velger jeg å ta med en klype salt. Det sies også at han heter Kesha.

      I en artikkel i Svalbardposten fra 2010 står det at det er flere katter i Barentsburg, men at Sysselmannen har som mål å utrydde dem. Jeg vet ikke om det er flere eller bare én katt igjen nå, men det er denne som er kjent i alle fall.

      Hyggelig å høre at Svalbard-reklamen min virker 😀

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *