Førsteinntrykk av Nord-Korea
18. april 2015
Verdens syv nye underverker
18. april 2015
Show all

Bukking og bowling i Nord-Korea

Min første natt i Nord-Korea var ikke særlig behagelig. Sengen på Ryanggang Hotel var så hard at det sannsynligvis ville vært mykere å ligge på gulvet. Det skulle jeg prøvd hvis det ikke hadde vært for gulvvarmen. Hotellet hadde et koreansk gulvvarmesystem som kalles ondol, som går ut på at røyken fra vedfyring føres gjennom kanaler i gulvet og fungerer som varmekabler. Slettes ikke dumt på et sted med vinter og ustabil strømforsyning. Problemet var bare at temperaturen ikke var mulig å styre på hvert rom, og gulvet ble altfor varmt. Når jeg gikk på gulvet uten sko føltes det omtrent som å tråkke på en stekeplate. Bagasjen vår måtte vi sette oppå det som fantes av bord og stoler for å redde hele lageret av sjokolade som jeg og Bjørn hadde tatt med for å overleve oppholdet (forventninger våre til maten i Nord-Korea var ikke særlig store). En av de britiske guidene våknet faktisk opp til at skoene hadde smeltet.

Vi var klare for et av turens høydepunkter, nemlig å besøke Kumsusan Memorial Palace of the Sun – mausoleet hvor selveste Kim Il-sung og Kim Jong-il ligger på utstilling. Vi måtte kle oss pent for å slippe inn. De hadde en merkelig regel om at alle knapper på alle klesplagg måtte være kneppet igjen, og det var selvsagt fotoforbud. Etter å ha levert fra oss yttertøy og kameraer, måtte vi gjennom en flyplasslignende sikkerhetskontroll.

Hele bygningen er noe av det merkeligste jeg har sett, og det er veldig trist at jeg ikke fikk tatt bilder der. Gjennom hundrevis av meter med ganger måtte vi stå på rullebånd som gikk ulidelig sakte fremover. Av en eller annen grunn var det visst respektfullt å stå i ro på rullebåndene i stedet for å gå. Jentene hadde sluppet raskest gjennom sikkerhetskontrollen, så vi endte opp med å gå fremst sammen med en av guidene. Han holdt på med å lære navnene på alle i gruppa, og i lomma hadde han papirer med informasjon om nasjonaliteter, fødselsdatoer, yrker og alt annet vi hadde måtte oppgi for å få visum – full oversikt.

Etter å ha stått i ro på rullebånd etter rullebånd i noe som føltes som en halv evighet, kom vi omsider frem til et rom med to store statuer av Kim Il-sung og Kim Jong-il. På forhånd hadde vi blitt instruert om hvordan det skulle gjøres – i rader på fire måtte vi frem for å bukke for statuene. Stemningen var så høytidelig og gravalvorlig at jeg ble nervøs for å gjøre noe feil, og det var ekstra nervepirrende å måtte gå først. Det gikk heldigvis helt fint.

Bildet er lånt fra KCNA.

For de fleste vil det nok føles unaturlig å vise respekt ved å bukke for statuer av Kim Il-sung og Kim Jong-il. Jeg visste at det var et premiss for å kunne besøke Nord-Korea, og jeg hadde selv valgt å reise dit. Det var en del av pakken, og det var ikke noe problem for meg. Det kan for eksempel sammenlignes med at jeg ville akseptert å kle meg i burka hvis jeg dro til Saudi-Arabia. Jeg bukket dypt og opptrådte så respektfullt jeg bare kunne.

Etterpå var det tid for å besøke sjefen selv, Kim Il-sung – offisielt titulert evig president av Nord-Korea, og død siden 1994. Som utlending er det vanskelig å begripe hvor stor Kim Il-sung er i Nord-Korea. Han er på en måte deres svar på Jesus, bare enda større. Det meste er oppkalt etter ham. Det er bilder og statuer av ham overalt. Store deler av grunnskoleutdanningen handler om å pugge hva han sa. Bursdagen hans er landets viktigste helligdag. I likhet med Jesus styres tidsregningen etter hans fødsel – jeg besøkte ikke Nord-Korea i år 2014, men i år 103. Jeg tuller ikke.

På veien inn til Kim Il-sung måtte vi gå gjennom en støvblåser. Da vi kom inn befant vi oss i et stort rom, hvor det balsamerte liket av Kim Il-sung lå i en glassmonter. Det var det viktigste rommet i hele bygningen, og vi hadde fått klare instrukser om hvordan vi skulle oppføre oss. Vi fikk ikke lage en lyd. Fire og fire av gangen måtte vi frem for å bukke for den døde presidenten fra tre sider, før vi kunne fortsette ut av rommet i tur og orden. Det var høytidelig og uvirkelig, og noe av det mest absurde jeg har vært med på. Det var også første gang jeg fikk møte en nåværende president!

Absurditetene sluttet ikke der. Like etterpå slapp vi løs i et rom fylt til randen av medaljer og utmerkelser som Kim Il-sung hadde mottatt fra andre nasjoner opp gjennom årene – med hilsen fra de andre av verdenshistoriens minst populære statsledere. Når man har sitt eget land som man styrer slik man vil, holder det ikke å sende julekort til vennene som også har egne land. Nei, da sender man medaljer og bynøkler og det som flottere er. Vi fikk gå rundt i rommet og se på alt sammen en stund. Veldig spesielt.

Før de merkelige inntrykkene rakk å synke ordentlig inn, gjentok hele prosessen seg med Kim Jong-il. Støvblåsing, bukking rundt liket fra tre sider og beundring av medaljer og utmerkelser.

Togvognen som Kim Jong-il visstnok døde i var også stilt ut. Vi fikk gå rundt togvognen og sett inn vinduene. Vognen var innredet som et kontor, og en MacBook Pro stod på skrivebordet – det var visstnok den han satt og skrev på rett før han døde. Neste rom hadde en hel båt på utstilling. Rommet var veldig fint laget, med en illusjon av at båten stod på vann. En av de i gruppen spurte guiden om hvordan i all verden de hadde fått båten inn i bygningen. «Det er topphemmelig» svarte guiden. Det lure smilet hans avslørte at han bare ikke hadde noe godt svar på det spørsmålet.

Disse lokale damene – og mange flere – hadde pyntet seg i tradisjonelle drakter for å besøke mausoleet denne søndagen.

Etter en og en halv time fikk vi endelig hentet kameraene og yttertøyet vårt igjen, før vi gikk på utsiden for å ta noen bilder. Jeg gikk en tur på do, og da jeg kom tilbake var de fleste fra gruppen min borte. Den andre gruppen fra Koryo var der fremdeles, så jeg og et par andre fra vår gruppe ble med på gruppebildet deres.

Den ene guiden fra vår gruppe fant oss og ropte at vi måtte skynde oss til bussen, for nå skulle vi videre og vi hadde dårlig tid. Vi skyndte oss tilbake til mausoleet som vi måtte gjennom for å komme til bussen som stod parkert på andre siden, men da vi kom inn ble det brått slutt på å måtte skynde seg. På alle rullebåndene måtte vi stå helt i ro. Jeg finner det veldig unaturlig å stå i ro på rullebånd – særlig når jeg har det travelt – så det var litt av en tålmodighetsprøve. På veggene hang det massevis av bilder av Kim Il-sung og Kim Jong-il som så på ting, og siden vi måtte stå i ro fikk vi god tid til å studere dem. På det ene bildet holdt Kim Jong-il en maiskolbe i hver hånd, med et forfjamset uttrykk i ansiktet.

Neste stopp på turen var Revolutionary Martyrs’ Cemetery – en ekstravagant minnelund med bronsebyster av heltene fra krigen mot japanerne. Vi la ned blomster ved bysten av Kim Jong-ils mor. Det måtte litt bukking til der også. Dette er uten tvil den flotteste minnelunden jeg har sett. Det var så ryddig, pent, symmetrisk og verdig. Mye rart kan sies om Nord-Korea, men statuer og monumenter har de virkelig god peiling på.

Videre dro vi til Mansudae Grand Monument for å se de 22 meter høye statuene av Kim Il-sung og Kim Jong-il. Frem til 2012 stod statuen av Kim Il-sung alene med et alvorlig ansiktsuttrykk. Etter at Kim Jong-il fikk statue ble ansiktet til faren endret slik at de begge kunne speide blide og fornøyde ut over Pyongyang. Et halvt år etter at Kim Jong-ils statue ble satt opp, ble den endret slik at han fikk en annen frakk. At endringene kunne gjøres så lett har skapt spekulasjoner om at statuene kan være hule, og ikke massiv bronse slik som blir fortalt.

Det er ganske mange regler man må forholde seg til i Nord-Korea. En av reglene er at man må unngå å brette en avis som har bilde av Kim Il-sung, Kim Jong-il eller Kim Jong-un, eller å kaste avisen fra seg. Når man fotograferer statuer skal man alltid ta bilde av hele statuen, og helst på en slik måte at statuen ser størst mulig ut. Det er hele tiden viktig å ikke fornærme de tre lederne på noen som helst måte.

Videoene jeg legger inn her er klipp fra DVD-en fra turen, filmet av kameramannen som fulgte oss. Musikken og kommentarene fulgte med – det eneste jeg har gjort er å dele opp DVD-en opp i flere videoer og lastet opp til YouTube.

Programmet vårt var tettpakket, og det var ekstremt mye vi skulle rekke i løpet av en dag. Vi var tidlig oppe og sent i seng, med lite pauser underveis. Slik skulle de neste dagene bli også. Heldigvis ble det tid til lunsj. Vi dro til en restaurant hvor vi kunne velge mellom to retter – det ene var en den nordkoreanske spesialiteten Pyongyang Cold Noodles. Jeg liker vanligvis nudler, men et eller annet fikk meg til å velge det andre i stedet. Da nudlene ble servert til de som ville ha, viste det seg at nudlene hadde en merkelig brunfarge og ble servert i noe flytende greier med diverse andre ting oppi. Det så ikke noe godt ut, men i ettertid angret jeg litt på at jeg ikke smakte. Jeg la merke til at servitørene syntes det var hjelpsomt å avbryte mens gjestene spiste, for å hjelpe til med å røre rundt i maten. Rare greier.

Etter lunsj dro vi for å se huset hvor Kim Il-sung ble født. Da vi kom dit fikk vi se noen noe som kunne minne om en liten samling av stråhytter, men som var så godt vedlikeholdt at det omtrent ikke var et støvkorn å se. Det minnet meg om hvordan det er å besøke huset til Mikke Mus i Disney World. Med litt andre farger kunne det blitt helt likt.

Bokhandelen måtte besøkes. Der fant vi hyllemeter på hyllemeter av fantastiske bøker skrevet av Kim Il-sung og Kim Jong-il. «Let us glorify the great achievements of the respected leader Comrade Kim Il-sung» var en av titlene skrevet av sønnen. Det er jo som regel bra å hedre sine foreldre. Butikken var ikke stor, men solgte bøker oversatt til engelsk, kinesisk, fransk, tysk, spansk og japansk. «THE DEMOCRATIC PEOPLE’S REPUBLIC OF KOREA IS THE BANNER OF FREEDOM AND INDEPENDENCE FOR OUR PEOPLE AND REPRESENTS GENUINE PEOPLE’S POWER» er kanskje den beste tittelen jeg har sett på en bok noen gang.

Jeg kjøpte en håndmalt plakat der som jeg rammet inn og hang på veggen da jeg kom hjem til Norge. Et par bøker ble også kjøpt, inkludert en reiseguide for Nord-Korea skrevet av landets turistmyndigheter. Boken er delt inn i nord, øst og vest og starter med et kart over hele Korea hvor kun steder i Nord-Korea er merket av. Nord-Korea ser på Korea som ett land, der Sør-Korea dessverre er okkupert av USA.

Nord-Korea er forresten det eneste FN-landet som ikke anerkjenner Sør-Korea som et eget land, mens det er to FN-land som ikke anerkjenner Nord-Korea som eget land: Sør-Korea og Japan.

Da vi kom ut av bokhandelen fikk vi lov til å gå et stykke bortover gaten. Tidligere hadde vi kun blitt kjørt fra dør til dør overalt, så dette var første gang vi fikk lov til å gå såpass fritt at vi kunne komme i kontakt med vanlige nordkoreanere. Vi gikk bort til en åpen plass hvor barn stod på rulleskøyter. Barna var litt sjenerte, men de så ut til å ha sett turister på nært hold før.

Vi tok bussen til bowlinghallen, hvor det også fantes en skytebane. På veien dit forklarte den ene guiden at vi kunne velge om vi ville skyte eller bowle. Når man leser hva folk som har vært turister i Nord-Korea har skrevet, ser man at det ofte spekuleres i om lokalbefolkingen er vanlige mennesker eller skuespillere som har fått i oppgave å opptre normalt for turistenes skyld. Jeg leste mye om reising i Nord-Korea før turen, og tenkte at det kanskje kunne være noe i de ryktene. Guidene våre var tydeligvis også kjent med ryktene, så den ene av dem ropte høyt og tydelig til alle på bussen «I bowlinghallen kan dere møte og snakke med vanlige folk! De er ikke skuespillere!» En på bussen ropte tilbake «Hva med skytebanen? Er de skuespillere der?» Guidene lo og alle vi andre lo. Vi begynte å få en god tone med guidene, og stemningen på bussen var på topp.

I bowlinghallen skulle jeg bowle mot en fyr fra England, en fyr fra Tyskland og Bjørn. Jeg er ikke flink i bowling, og det går vanligvis et par år mellom hver gang jeg bowler. Jeg pleier å ende på sisteplass. Denne gangen ledet jeg en stund, utrolig nok, men så skjedde det som pleier å skje så altfor ofte i Nord-Korea – deler av strømmen gikk, og alt av skjermer og bowlingbaner gikk i svart. Typisk. Akkurat da jeg ledet! Jeg ble sur.

De solgte is der som så ut til å være perfekt vaniljeis med sjokoladetrekk, så jeg bestemte meg for å trøste meg med en is mens jeg ventet på at strømmen skulle komme tilbake. Isen viste seg å smake som en blanding av kaffe og askebeger. På mirakuløst vis kom strømmen plutselig tilbake, og resultatene våre ikke hadde gått tapt! Vi kunne fortsette der vi slapp! Humøret mitt ble bra igjen.

Jeg fikk strike tre ganger og endte opp med å vinne av oss fire! Av alle i hele gruppa var det bare en som fikk mer poeng enn meg. Den ene gangen jeg fikk strike stod til og med kameramannen og filmet (0:42 i videoen under). Han ble mer glad enn jeg ble. En av de andre i gruppa virket imponert over bowlingferdighetene mine og lurte på om jeg pleide å bowle mye. «Nei, jeg pleier for det meste bare å spille det på Nintendo Wii» svarte jeg som sant var.

(Ok, så var det en hard spare og ikke en strike, men samme det)

Det var ganske mange lokale mennesker i bowlinghallen. De virket ikke det minste brydd over at det kom turister innom, og noen av dem endte opp med å spille biljard mot noen fra gruppen vår. De så ut til å være helt vanlige nordkoreanere som var ute for å ha det gøy. Vel, i den grad noen som helst er vanlige nordkoreanere i Pyongyang. Det er kun eliten som får lov til å bo der eller i det hele tatt slippe inn i byen, så menneskene rundt oss tilhørte Nord-Koreas priviligerte. Den gjennomsnitlige nordkoreaneren har nok aldri satt sine ben i noen bowlinghall.

Etter bowlingen forlot vi Pyongyang. Bagasjen vår hadde vi lastet inn på bussen allerede om morgenen. Vi kjørte ut av hovedstaden, og sørover gjennom grått og øde landskap mens solen gikk ned. Vi fikk noen glimt av glimt av det nordkoreanske bygdelivet. Det ble mindre fargerike klær og mobiltelefoner å se.

I Kaesong ventet det koselige hotellet Minsok Folk Hotel. Til middag fikk vi muligheten til å bestille suppe med hundekjøtt. Omtrent halvparten av gruppen vår ville prøve. Det fristet ikke meg det minste, og Bjørn hadde smakt hund i Vietnam for mange år siden og mente det ikke var noe godt. De som smakte hundesuppe fortalte at det smakte greit, men at de ganske sikkert ikke ville spist det igjen.

Sengen var heldigvis mye mykere her enn på Ryanggang Hotel. Det hadde vært en utrolig lang og innholdsrik dag, og morgendagen skulle bli ganske travel den også. Jeg gledet meg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *