Førsteinntrykk av Nord-Korea

airkoryo13

Flyplassen var grå og kald, og ikke særlig travel akkurat. I sikkerhetskontrollen krevde de blant annet å få se mobilene våre. Mobiltelefoner er ganske ubrukelige i Nord-Korea, så min var pakket ned i kofferten. Kofferten måtte åpnes og mobilen måtte graves frem slik at de kunne få sett den. De leker visst ikke med sikkerheten på flyplassen i Pyongyang.

Da det var overstått gikk vi ut for å finne bussene våre. Vi som reiste med Koryo Tours var på forhånd delt inn i to grupper på 17 og 18 turister. I hver gruppe var det en britisk turleder fra Koryo som hadde reist sammen med oss fra Beijing, og da vi kom på bussen ble vi møtt av de lokale guidene. Hver buss hadde to lokale guider – en av hvert kjønn – i tillegg til at vår buss hadde en ekstra guide.

Som om ikke syv guider og to sjåfører var nok til å ta vare på 35 turister, hadde bussene hver sin kameramann som hadde i oppgave å følge oss rundt og filme alt vi foretok oss. Det var som om vi var barnehagebarn som ikke kunne slippes av syne eller gjøre noen ting på egenhånd, og det hele føltes vanvittig rart. Muligheten til å oppleve rare ting var jo grunnen til at jeg kom til Nord-Korea, så dette virket lovende.

Da bussen svingte ut fra flyplassen fikk vi se noen hundre soldater som gikk og bar på hakker og spader på vei fra jobb. Det var som tatt fra en gammel film, og jeg følte det plutselig som om jeg hadde reist 100 år bakover i tid. På forhånd hadde vi fått streng beskjed om å være forsiktig med fotografering – særlig av soldater – så ingen av oss turte å ta bilder der og da.

Vi kjørte inn til Pyongyang, hvor Triumfbuen ble turens aller første stopp. Den kan minne litt om Triumfbuen i Paris, men i Nord-Korea har de naturligvis passet på å bygge den noen meter høyere.

pyongyangvegg

Rett ved var det også et stort veggmaleri, som viste Kim Il-sung holde en viktig tale mens han ble hyllet av folket.

En av de lokale guidene ba oss om å passe oss for trafikken og være ekstra forsiktige når vi skulle ut og inn av bussen. Det var nesten ingen trafikk og vi trengte ikke å krysse noen vei, men takk for advarselen. Nesten litt rart at vi ikke måtte holde hender og ha refleksvester på, siden det ellers var akkurat som å være et barn i en barnehage på tur.

På vei til hotellet fikk vi sett litt mer av Pyongyang og hverdagslivet der. Noen ganger fikk jeg øyenkontakt med tilfeldige folk på gaten, men mange virket redde for å stirre på turister og så raskt vekk igjen. Det var tydelig på lang avstand at vi var turister, der vi kom rullende i den blå turistbussen vår. Det var rart å kjøre gjennom gatene og se så mange mennesker. De virket så normale der de spaserte på fortauet, snakket i mobiltelefon eller stod og ventet på bussen – helt dagligdagse gjøremål. Det var rart å tenke på hvor isolerte de var fra omverdenen. Ikke noe internett, og ingen mulighet til å sende post eller ringe til utlandet. De fleste hadde sannsynligvis aldri snakket med en utlending engang, bare sett turister rulle forbi i en blå buss en gang i blant. De har blitt fortalt at Nord-Korea er verdens beste land å leve i, og at utlendinger – særlig amerikanere – er onde. Vi fikk noen skeptiske blikk, og det var ikke så rart.

Portrettbildene av Kim Il-sung og Kim Jong-il pryder de fleste viktige bygninger i Pyongyang. Vi fikk sett ganske mange eksempler på det på veien til hotellet. Det sies at hvert eneste hjem i Nord-Korea er pålagt å ha disse to bildene hengende på stuveggen, og at myndighetene kan ta turen innom for å sjekke at de henger riktig og ikke støver ned.

Ryanggang Hotel viste seg å være litt av en drøm. Sprukket asfalt i oppkjørselen, fasade med avskallende maling og kråker som sirklet rundt taket. Hva mer kan man vel ønske seg enn et opphold på et ekte kråkeslott?

Den runde etasjen på toppen er en snurrende restaurant – noe de liker så godt i Nord-Korea at nesten alle hotellene er utstyrt med en. Den snurret ikke en eneste gang under oppholdet vårt. Jeg mistenker at det er noen år siden den snurret sist.

ryangganglobby
Hotellobbyen var… fargerik. Litt marmor og litt diskotek på en måte.

På rommet så tiden ut til å ha stått stille i noen tiår. Vi hadde utsikt mot et stadion, men vinduene var så grå at alt så tåkete ut. Balkongdøren var spikret igjen og vinduene var teipet fast slik at de ikke kunne åpnes. Jeg lurer på om de nordkoreanske brannforskriftene sier noe om slikt? Heldigvis ble det ikke brann mens vi bodde der. Verken jeg eller Bjørn klarte å forstå hvordan taklyset skulle skrus av. Til slutt fikk vi vite at en av bryterne på radioen mellom sengene var en lysbryter. Det var ikke så lett å gjette, syntes jeg.

ryanggangrom

ryanggangvindustengt

Varmtvannet på hotellet var bare påslått en kort stund hver dag, og når det bare var kaldtvann stod det også dårlig til med vanntrykket.

ryanggangvask

ryanggangtoalettsaker
Vi som reiste med Koryo Tours var de eneste gjestene på hotellet. De andre turistgruppene fra flyet skulle nok bo på et av de finere hotellene. De ante nok ikke hva de gikk glipp av. På vei til og fra rommet gjennom de lange, mørke gangene på det store og nesten tomme hotellet, fikk jeg følelsen av å være i en film. Bare litt synd at filmen måtte være «The Shining».

Inntrykket ble forsterket av at strømmen gikk flere ganger daglig. Det var skummelt nok å gå gjennom gangene da det var litt lys å skimte her og der, men da strømmen gikk og gjorde det helt mørkt var jeg sikker på at jeg skulle dø. Det gjorde jeg ikke, for jeg lærte meg raskt å gå bevæpnet med lommelykt til enhver tid. En gang gikk strømmen akkurat da vi skulle til å gå ut av heisen. Dørene rakk å gå halvveis opp, slik at vi klarte å komme oss ut. Hadde strømmen gått et par sekunder tidligere ville vi blitt stående fast i heisen en stund. Hotellet hadde trapper, men da vi forsøkte å bruke dem kom en ansatt og fortalte at trappene ikke var ment for gjester.

Som fan av bloggen «Kim Jong-il looking at things» gledet det meg at veggen ved siden av heisen var pyntet med bilder av samme sort.

Vi fikk bare sett små glimt av Nord-Korea denne dagen. Neste dag skulle det virkelig begynne: Dag 2 i Nord-Korea: Bukking og bowling

4 kommentarer

  1. Haha, så morsomt å lese om hotellet. Gangene så virkelig ut som noe fra The Shining xD

    Men så spesielt da! Vil tro at et besøk i Nord-Korea er fullstendig fascinerende og rart.

    • Kjersti sier:

      Det var veldig fascinerende og veldig rart. Et år etterpå holder jeg fremdeles på med å prosessere alle de merkelige inntrykkene. Blogginnlegg (eller avhandlinger for spesielt interesserte, kan man vel kalle det) fra dag til dag vil komme her etter hvert 🙂

  2. Laila MA sier:

    Det må ha vært litt av en opplevelse 🙂 Du har vært mange spennende steder ser jeg 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *