Neko Harbour

Det var snø i luften da jeg våknet opp til synet av Neko Harbour. Siden gårsdagens besøk på Deception Island hadde vi forflyttet oss 23 mil sørover, og omgivelsene hadde endret seg fullstendig.

Drivisen lå tett rundt skipet i den rolige bukten. Gjennom tåkedisen kunne jeg skimte snødekte fjell og brefronter som ruvet over det isklare vannet. Dette vinteraktige landskapet var Antarktis slik jeg hadde forestilt meg det.

Siden MS Midnatsol hadde for mange passasjerer til at alle kunne gå i land samtidig, skulle halvparten av oss cruise rundt i gummibåter på morgenen, for så å gå i land etter lunsj. Det passet meg fint, for da hadde jeg et håp om at været ville klarne opp før jeg skulle på land.

Fra båten kunne jeg se kolonien av bøylepingviner, og noen av dem svømte i vannet rundt oss. Tidligere på turen hadde vi sett et par bøylepingviner blant ringpingvinene på Half Moon Island.

Det er fascinerende hvor mye mer grasiøst pingviner beveger seg i vann enn på land. Med hurtige bevegelser hopper og dykker de lett som bare det, og det er lite som vitner om hvor klumsete og morsomme de pleier å se ut på land.

Det hadde sluttet å snø, og sikten ble stadig bedre. Sammen med en annen gummibåt putret vi rundt mellom isfjell og isflak. Vi banet oss vei mellom isflakene, og isklumpene som ikke ville flytte seg ble forvandlet til isbiter i møte med den kraftige propellen.

Vi fikk et interessant møte med verdens tristeste isfjell. Mens det sakte men sikkert går smeltedøden i møte, renner tårene ned og danner istapper.

Mest spennende av alt var da vi fant to seler som lå på et isflak og slappet av. De våknet nok av bråket fra motoren vår, men likevel lå de bare der og kikket nysgjerrig på oss med vennlige øyne.

De var av arten krabbeetersel, verdens aller vanligste selart. De lever kun i Antarktis, og forsiktige anslag sier at det finnes rundt 15 millioner krabbeeterseler. Tenk, for hver nordmann som finnes ligger det tre søte krabbeeterseler som disse og flyter rundt på isflak i Antarktis! Det er mange seler det.

Krabbeetersel er et ikke bare et litt tungvint og kjedelig navn – det er også direkte misvisende. Krabbeeterselen spiser nemlig ikke krabbe i det hele tatt, og holder seg stort sett til krill. Det er omtrent like rart som hvis maurslukeren ikke skulle spist maur.

Så mange som 80 % av ungene til krabbeeterselene får aldri vokse opp og bli store som disse, men blir i stedet spist av leopardseler. Voksne krabbeeterseler har ofte synlige arr etter å ha overlevd leopardselangrep tidligere i livet.

Leopardselen er farligere enn mange er klar over – ikke bare for pingviner og andre seler. I 2003 ble en britisk kvinne drept av leopardsel i Antarktis. Hun var marinbiolog, og var ute og svømte da en leopardsel bet henne i beinet og dro henne under vann til hun druknet.

Jeg hadde håpet å få se leopardsel, men dessverre fant vi ingen. Senere fikk jeg vite om bord på skipet at noen av de andre gummibåtene hadde funnet en leopardsel denne dagen. Bildene de hadde tatt var heller ikke til å ta feil av, og jeg kjente et lite stikk av misunnelse. Det gikk heldigvis raskt over, for jeg vet jo hvor uforutsigbart det er å lete etter dyr i naturen – uansett hva slags type safari man er på.

I stedet fant vi en ensom pingvin på et isflak. Det var som om den stod der og poserte for oss.

En fra skipets ekspedisjonsteam hadde kjørt en av gummibåtene helt opp på et isflak. Hvordan eller hvorfor fikk jeg aldri greie på, men jeg gjetter at det ikke var meningen.

Tilbake på MS Midnatsol fikk jeg en time om bord før det var tid for å dra på land.

Gjennom vinduet kikket jeg ned på noen av de andre fra gruppen min som var ute og padlet i kajakk, og jeg angret ganske mye på at jeg ikke var med.

Et såkalt «Kayak Adventure» kostet 995 kr og hadde et begrenset antall plasser. Påmeldingen hadde foregått på cruisets andre dag, og jeg rakk rett og slett ikke å bestemme meg i tide. Dum som jeg var nølte jeg og tenkte at det hørtes litt skummelt ut, og forsvarte valget mitt med at jeg dessuten ville spare penger hvis jeg lot være.

Påminnelse til meg selv og andre som kan være fristet til å tenke det samme: Antarktis er ikke stedet for å spare penger, så ikke vær redd for å bli med på alt som kan være gøy. I følge de andre var kajakkturen selve høydepunktet på hele turen.

Da jeg endelig kom på land stod pingvinene og ventet.

– «Når dere kommer på land er det viktig å begynne å gå oppover bakken så raskt som mulig. Ikke bli hengende i strandkanten for å vente på noen – kom dere opp i høyden!» var den klare instruksen vi hadde fått.

Grunnen til dette var brefronten som kunne kalve når som helst. Når mange tonn med is raser ned i vannet, dannes en liten tsunami. Da gjelder det å ikke stå et sted hvor man kan bli tatt av bølgen. Pingvinene vet dette, men som turister hadde vi bare godt av å få det inn med teskje.

For første gang på turen hadde vi nådd frem til det antarktiske fastlandet, etter å kun ha besøkt øyer tidligere på turen. Dette var en vesentlig forskjell for mange.

Ekspedisjonslederen forklarte det ironisk over høyttaleranlegget senere på dagen:

– «Hvis man mener at Sør-Shetlandsøyene ikke er Antarktis, er det først nå vi har vært i Antarktis på ordentlig. Akkurat som at Manhattan ikke er en del av USA.»

Det mest spesielle denne dagen var at datoen var 14. desember 2016. Det var dermed nøyaktig 105 år siden Roald Amundsen nådde frem til Sydpolen i 1911, sammen med Helmer Hanssen, Oscar Wisting og Sverre Hassel. Selv om vi var langt unna Sydpolen, var det spesielt å stå på samme stykke land som Sydpolen for første gang i mitt liv på akkurat en slik dag.

For å markere jubileet ble det satt opp et telt som var en kopi av teltet «Polheim» fra ekspedisjonen til Sydpolen. Øverst svaiet et norsk flagg, og under stod «Fram». Det hadde passet enda bedre dersom vi hadde reist med MS Fram, som var det andre skipet fra Hurtigruten som gikk i Antarktis denne sesongen.

Været hadde klarnet, og solstrålene trengte gjennom det tynne skylaget. All den skinnende hvite snøen gjorde at jeg fikk ganske vondt i øynene mine, og jeg merket at jeg burde husket solbriller.

Pingvinene ble så ekstra fine i det gode lyset og med blåfargene i bakgrunnen.

Pingvinene ruget og passet godt på eggene sine som snart skulle klekke, og av og til var det mulig å få et glimt av eggene.

Det var ikke alle eggene som skulle få bli til pingvinkyllinger. Her var et som hadde blitt forlatt av en eller annen grunn.

Neko Harbour er oppkalt etter Salvesens flytende hvalkokeri Neko, som benyttet stedet som havn i fangstsesongene mellom 1911 og 1924. Selv om Neko var registrert i Skottland kan det sies å ha vært norsk, siden rederiet var etablert av en nordmann og alle som jobbet om bord var rekruttert fra Norge.

«Her kommer jeg! Se så flink jeg er til å jogge! Jeg har full kontroll!»

«Au…»

Noen hadde tatt med en liten tavle hvor de hadde skrevet stedsnavn, koordinater og dato.

Det er liten tvil om at Neko Harbour er et av de vakreste stedene jeg har besøkt i hele mitt liv. Jeg prøver å finne ordene til å beskrive det, men jeg må bare innse at jeg kommer til kort.

Blåfargene i den tusenvis av år gamle isen. Det speilblanke vannet. Så rent og uberørt. De høye knakelydene fra breen som stadig er i bevegelse. Forventningene om at naturkreftene snart skal demonstreres gjennom en stor kalving. De fine og morsomme pingvinene, som er så tøffe og hjelpesløse på samme tid. Superlativene strekker ikke til for å beskrive alt sammen.

Det er få steder i verden jeg føler meg så privilegert for å ha fått oppleve. Takk for besøket, Neko Harbour!

 

3 kommentarer

  1. Åh! Utrolig flott! Vakkert landskap, flotte blåtoner i isen, søte seler, kule pingviner… Elsker bildet av pingvinen som kikker på egget.

  2. Laila sier:

    Fantastisk natur og utrolig flotte bilder du har tatt. Jeg får virkelig lyst til å reise dit 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *