Lommetyven i Ashgabat

Jeg liker å tro at jeg er flink til å passe på eiendelene mine, men i Ashgabat måtte jeg revurdere den tanken.

Byen fremstod moderne og trygg. Gatene var rene og pene. Det var ingen uteliggere eller tiggere å se. Politiet var godt synlig, der de stod på hvert gatehjørne og holdt orden på trafikken. Jeg følte meg tryggere i Ashgabat enn i de fleste andre byer, og kanskje gjorde det meg litt mindre forsiktig enn jeg pleier å være.

Jeg og Bjørn tok lokalbuss nr 29 rundt i byen. Turen kostet 60 øre. Vi hadde ståplasser midt i bussen.

Av hensyn til de andre passasjerene rundt oss, burde jeg sikkert ikke hatt ryggsekken min på, men jeg hadde nå det. Vi stod ikke så trangt at det burde vært noe problem.

Plutselig føltes det som om noen tok på sekken min… Jeg tenkte umiddelbart at noen kanskje prøvde å stjele fra meg, men forsøkte å slå det fra meg, og fortalte meg selv at jeg ikke måtte være paranoid.

Følelsen forvant ikke. Jeg kastet et blikk over skulderen, og så at fyren bak meg stod tett inntil meg med en jakke over armen. Det virket mistenkelig. Nå hadde jeg to valg: jeg kunne snu meg eller ta av meg sekken, slik at han ikke kunne nå den lenger, eller jeg kunne fortsette å late som ingenting en liten stund for å finne ut hva som egentlig foregikk.

Jeg trengte svar, og valgte derfor det sistnevnte.

«Bjørn, kan du holde et øye med han bak meg? Jeg lurer på om han prøver å åpne sekken min» sa jeg med normalt tonefall. Det er praktisk at nesten ingen i verden forstår norsk.

Bjørn sjekket hva som foregikk bak meg, uten å være det minste diskret. «Ja, det gjør han» sa Bjørn opprørt, og rev til seg jakken som dusten hadde holdt over armen for å skjule hva han drev med. Jeg skvatt. Resten av passasjerene i nærheten skvatt også. Bjørn sjekket jakken og konkluderte med at det ikke var gjemt noe inni den. «Han hadde hånden langt inni sekken din!»

Idioten som var blitt tatt på fersken prøvde å spille uskyldig. Han var rundt 170 cm høy, hadde mørkt hår og mørke øyne, rød genser og arrete ansikt. Han mumlet et eller annet på turkmen eller russisk, mens han ristet på hodet og forsøkte å se lei seg ut for å bli anklaget på den måten.

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det hele skjedde så uventet, og jeg hadde aldri opplevd noe lignende, så jeg ble helt satt ut. Han snakket åpenbart ikke engelsk, så det ville ikke hjulpet å finne på noe lurt å si. Bjørn tenkte raskere enn meg, og fant frem kamerafunksjonen på mobilen og fikk tatt et bilde av ham. Dusten rakk å snu seg vekk akkurat i det bildet ble tatt, men det viste seg å være like greit. I nakken hadde han nemlig et sikkert kjennetegn i form av en tatovering.

Folk med gjenkjennelige tatoveringer bør kanskje helst satse på andre karrierer enn lommetyveri?

Sekunder etterpå stoppet bussen, og tyven fikk det travelt med å dytte gamle damer overende for å få kastet seg ut av bussen. Bjørn forsøkte å holde ham igjen, og fikk i det minste ødelagt den røde genseren hans.

Jeg tok av meg sekken og sjekket at jeg ikke manglet noe. To av rommene var åpne – i det ene lå kameraet og det andre lå lommeboken. Det var utrolig flaks at han ikke stjal noe.

De andre i bussen begynte å forstå hva som hadde skjedd, og noen spurte på russisk om alt var i orden. Jeg holdt opp lommeboken og nikket.

Resten av dagen gikk jeg og skalv av sinne. Situasjonen hadde på ingen måte vært livstruende, og jeg ble ikke frastjålet noe, men det gikk likevel innpå meg. Det er så provoserende at folk kan holde på slik, og det var skremmende å erfare hvor lett det kunne skje.

Det er lett å tenke tilbake på hva vi burde gjort annerledes. Vi kunne ropt ”STOPP!” slik at bussjåføren kunne låst dørene. Vi kunne løpt etter ham ut av bussen. Det plaget meg at han slapp unna.

Jeg hadde lyst til å anmelde, men innså at det ville være nytteløst. Politiet prioriterer sjelden lommetyverier, og denne gangen hadde ikke noe blitt stjålet engang. Det er heller ikke lett å finne politi som snakker engelsk. Vi fant en politimann som snakket engelsk, fikk fortalt ham om opplevelsen og overførte bildet av dusten med nakketatoveringen. Bedre enn ingenting, tenkte vi.

Etter å ha googlet litt, fant jeg ut at opplevelsen min slettes ikke er unik. Det er visst ganske vanlig at lommetyver opererer på bussene i Ashgabat. Som turist er man dessuten et attraktivt offer, og blir lett lagt merke til.

Det var jo bare synd at jeg ikke hadde en spent revesaks i sekken.

Denne opplevelsen lærte meg at man aldri bør føle seg for trygg, og jeg har også lært meg å være mer forsiktig når jeg går med ryggsekk. En nyttig erfaring, og jeg var jo heldig som slapp billig unna.

Har du opplevd noe lignende?

3 kommentarer

  1. Oi, flaks at han ikke fikk tatt noe! Jeg har heldigvis aldri opplevd noe lignende, og bruker helst veske med bred skulderstropp når jeg er på farten, for da synes jeg at jeg har bedre kontroll på tingene mine. Nå dukker det jo dessuten stadig opp nye, tyverisikrede vesker og sekker – kanskje det er noe jeg kan vurdere å skaffe meg etter hvert…

    • Kjersti sier:

      Heldigvis hadde jeg flaks. Jeg innså etterpå at jeg kunne gjort mange enkle grep for å gjøre det vanskeligere å stjele fra meg.

      For eksempel hadde rommene på sekken min to glidelåser. Jeg hadde lukket dem på toppen. Hvis jeg hadde lukket dem helt nede på den ene siden i stedet, ville lommetyven måtte dra glidelåsen oppover i stedet for nedover, noe som er litt vanskeligere å gjøre ubemerket.

      Jeg kunne også gjort noe så enkelt som å hatt en pose oppi sekken, som jeg la innholdet oppi, for så å brette posen rundt seg selv. Innholdet ville da kun tatt ett sekund lengre tid for meg selv å hente frem, men det kunne vært nok til å forvirre en fremmed hånd.

      Selvsagt kunne jeg også hatt sekken på magen. Muligheten for å ta forholdsregler er mange. Jeg hadde tydeligvis et litt for avslappet forhold til det hele, siden jeg følte meg trygg. Fra nå av skal jeg ha mindre tillit til folkemengdene rundt meg, uansett hvor jeg er. Littt synd at det må være sånn :/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *