Hundekjøring på Svalbard

Det bør være en selvfølge å kjøre hundespann når man besøker Svalbard. Det var noe jeg aldri hadde gjort før, så jeg var ganske spent på hva slags opplevelse det ville bli. Ville det bli vanskelig? Hvor fort ville det gå? Hvor søte kom hundene til å være?

Jeg hadde meldt meg på en fire timer lang tur hos Svalbard Husky. Det visste jeg at i praksis ville bety rundt en og en halv time hundekjøring. Resten av tiden ville gå med til å skifte klær, kjøre til og fra Adventdalen og sele av og på hundene.

I hundegården ventet 93 huskyer på meg og et titalls andre gjester som skulle på tur denne ettermiddagen. Mens guidene la planer for turen fikk vi gå fritt rundt og bli kjent med hundene.

Hundene bjeffet og var glade, og mange av dem hoppet opp mot meg så snart jeg kom nært nok. De virket alle som snille og sosiale hunder, men det kunne sikkert vært litt skremmende med hoppingen hvis jeg ikke hadde vært hundevant.

Alle hundene hadde navneskilt, og det var morsomt å se hvilke rare navn de hadde og hvordan mange av navnene så ut til å passe sammen.

Lucky og Luke. Kaffe, Konjakk og Tequila. Med Gore-Tex, Garmin og GoPro er man godt utstyrt til tur. Courtney, Cox og Rachel fikk meg til å tenke på TV-serien Friends.

Det var synd at Zelda ikke var hjemme, for som den ekstremt observante leser kan ha lagt merke til, er jeg stor fan av spillserien Zelda.

Alaska husky er en blandingsrase som ikke anerkjennes av stambokregistrene. I stedet for at fokuset er på utseende og rasestandard – slik det typisk er innen hundeavl – avles Alaska husky etter bruksegenskaper. Det gjør at hundene varierer mye i størrelse, kroppsbygning og pels. Viktigst av alt resulterer denne formen for avl i sunne hunder som egner seg optimalt for livet som trekkhund.

Tiden var kommet for å dele oss inn i par til hver slede. Siden jeg reiste alene regnet jeg med å bli plassert sammen med en annen tilfeldig gjest, og at vi skulle bytte mellom å kjøre og være passasjer når vi kom halvveis.

Den amerikanske guiden hadde hentet meg som den aller første da vi ble hentet fra overnattingsstedene. Hun hadde derfor rukket å få god kontakt med meg allerede, og kanskje var det derfor hun foreslo at jeg kunne være med på sleden hennes.

«Men jeg har lyst til å kjøre» forklarte jeg, siden jeg regnet med at guiden ville ha styringen selv.

«Det får du selvsagt. Du kan få kjøre hele veien hvis du vil!»

Det avgjorde saken. Vi skulle kjøre fremst i følget og jeg skulle få kjøre hele veien. Det var tydeligvis min lykkedag. Hurra!

Da guidene var ferdig med planene for hvilke hunder som skulle være i hvilket spann, fikk vi demonstrert hvordan vi skulle sele på hundene. Det var ikke særlig komplisert. Noe av det viktigste vi måtte passe på var at halsbåndet ikke kom i klem under selen. Trekkselene hadde tre forskjellige farger etter hvilken størrelse de var, og for hver hund som skulle hentes kunne guiden fortelle hvilken sele vi skulle bruke.

Under demonstrasjonen hadde to hunder allerede blitt spent for sleden min – Courtney og Loosey. Nå skulle jeg hente de fire siste. Jeg fant Kaffe – som naturlig nok var svart – selte på ham og spant ham for sleden. Det samme gjorde jeg så med Lucky. Guiden trengte ikke vise meg hvor hundene var hen. Navneneskiltene husket jeg hvor jeg hadde sett, så jeg visste allerede hvor alle hundene i spannet mitt bodde.

Da jeg skulle hente den nest siste hunden spurte jeg guiden hvilken sele jeg skulle bruke.

«Garmin kan ha blå, men vent litt med å hente ham. De andre har bare funnet én hund hver…»

Jeg så meg rundt og oppdaget at hun hadde rett. Selv om jeg skulle hente fire hunder og de andre bare skulle hente tre hver, var jeg tydeligvis raskere enn dem. Det ble derfor tid til å kose med hunder og ta litt bilder mens de andre somlet.

Man rekker ikke bli særlig godt kjent med hunder på så kort tid, men i den grad jeg fikk en favoritthund denne dagen, så var det Garmin.

Både personlighet og utseende var fint på ham. Han var snill og rolig, og ble så glad da det gikk opp for ham at han skulle ut på tur. Fargen hans var fin, og det var noe søtt med ørene hans som var halvveis hengeører.

Det skadet heller ikke at han het Garmin – et GPS-merke som jeg er trofast bruker av.

Garmins kullbror Gore-Tex var den siste hunden i spannet mitt. Omsider ble alle klare, og vi kunne dra av gårde.

Så hvordan styrer man egentlig et hundespann? Det er jo ingen tømmer, slik man har når man kjører hest, og ratt har man heller ikke. Guiden styrte ved å rope kommandoer til hundene – noe som virket like fint når hun satt i sleden som hvis hun hadde stått bakpå sleden slik jeg gjorde.

Det var ikke så mange kommandoer som var nødvendig. «Venstre» og «høyre» var det viktigste. I tillegg ble «ok» brukt for å få hundene til å dra og «ja» for å gi ros.

Loosey, Courtney, Lucky, Kaffe, Garmin og Gore-Tex

For å bremse måtte jeg tråkke på bremsen mellom meiene. Hvis jeg ikke bremset løp vi fra de andre spannene, så jeg ble nødt til å stå på bremsen mer eller mindre hele turen. Det var litt slitsomt å måtte bremse hele tiden, men det hjalp å bytte fot i blant. Når neste spann kom nært nok, kunne jeg slippe opp bremsen og raskt øke avstanden igjen. Farten var lett å tilpasse, og det gikk aldri særlig fort.

Da jeg var yngre pleide jeg å kjøre hest, og sammenlignet med det virket hundekjøring mindre komplisert enn jeg hadde forestilt meg.

I motsetning til på snøskuter er det ikke noe forstyrrende bråk når man kjører hundespann. Det gikk derfor fint å bruke hele turen til å prate med guiden, noe som var veldig trivelig. For det meste snakket vi om hundekjøring og livet på Svalbard. Hun lurte på om jeg kunne forestilt meg å bo på Svalbard, og jeg måtte svare at det kunne jeg absolutt. Det kan sikkert ha hørtes ut som noe jeg svarte bare for å være høflig, men jeg mente det faktisk.

Det var mye vind og litt snø i luften, og jeg var glad for at jeg hadde husket å ta med brillene mine hjemmefra. På skuterturer inngår det i påkledningen som man får låne, men ikke på hundekjøring.

Plutselig var vi kommet halvveis og skulle snu. Guiden gikk av sleden for å prate med de andre gjestene og hjelpe de som skulle bytte mellom å være fører og passasjer. Hundene og jeg stod igjen og ventet.

Det tok ikke mange sekundene før hundene mente at det var på tide å komme seg videre, og begynte å dra. Jeg stod på bremsen med begge beina og forsøkte å gjøre meg så tung som mulig, men likevel klarte de å dra sleden noen meter av gårde. Da løftet jeg sleden opp for å gjøre det vanskeligere for dem, men hundene bare dro og dro.

Guiden hadde sagt før turen startet at det var viktig å aldri under noen omstendighet slippe sleden, for veien tilbake til hundegården ville bli lang til fots. Da jeg spurte hvor ofte det hadde skjedd at noen hadde mistet spannet sitt, svarte hun at det bare hadde skjedd en gang eller to.

Egentlig er jeg nok verken sterk eller tung nok til å holde igjen seks ivrige huskyer, men jeg måtte prøve så godt jeg kunne. Jeg kunne jo ikke kjøre min vei alene, og det fristet veldig lite å bli en av de ytterst få som har mistet sleden noen gang. Det var fryktelig tungt å holde sleden, og de få minuttene guiden var borte føltes som et helt år, men tanken på hvor flaut det ville vært å bli hun som ikke klarte å kontrollere hundene sine ga meg uante krefter. Merkelig nok gikk det bra.

Turen hadde føltes kort, og tilbaketuren gikk ekstra raskt. Plutselig var vi tilbake der vi hadde startet. Det var som om hundegården hadde flyttet seg noen kilometer nærmere i løpet av turen.

Til å være første gang var denne korte turen en helt fin måte å få testet det på. Neste gang vet jeg mer om hva jeg går til, så da vil jeg nok prøve en lengre tur.

Etter å ha selt av hundene og plassert dem tilbake der vi fant dem, var det tid for å hilse på valpene.

De åtte uker gamle valpene hoppet på meg så snart jeg kom inn til dem. Fullstendig uten folkeskikk bet de seg fast i hette, ryggsekk og hansker, og ristet og dro som om jeg var et bytte som skulle drepes. Heldigvis var kjeledressen lånt.

Sett bort fra drapsforsøkene var de veldig søte og sjarmerende. Det var vanskelig å få gode bilder av dem der de vimset rundt.

Valpene hadde nylig flyttet fra moren og inn sammen med en voksen hannhund, forklarte guiden. Nå var det hans oppgave å oppdra de små rovdyrene. Hvis du spør meg så lignet den såkalte hannhunden mistenkelig mye på en ulv, så det går sikkert fint.

Etter å ha somlet like mye med å sele av som å sele på, kom alle de andre gjestene for å kose med valpene også. Vi fikk servert solbærtoddy før vi ble kjørt tilbake til Longyearbyen.

En belgisk familie på tre ble kjørt i samme bil som meg, og hadde ankommet Svalbard samme dag. De lurte på hva det var for noen rare dyr vi så langs veien. Guiden ble så paff at hun ikke rakk å svare, før jeg forklarte dem at dyrene het reinsdyr.

Etter å ha skiftet klær tilbake på kontoret hos Svalbard Husky, blåste belgierne av en tusenlapp eller to på souvenirer med Svalbard Husky-logo. De fikk meg til å oversette alt av norsk tekst vi kjørte forbi, og det føltes hyggelig å kunne hjelpe dem.

Den belgiske familien ville på snøskutertur til Østkysten om to dager, men to av dem manglet førerkort. Jeg tilbød meg å bli med som sjåfør hvis de ville betale turen for meg, og overraskende nok syntes de at det var en strålende idé. De fikk derfor telefonnummeret mitt. Hvordan det gikk kommer jeg tilbake til.

Hundekjøring på Svalbard

Det finnes flere selskaper som arrangerer halvdagsturer med hundeslede fra Longyearbyen.

Prisene på denne listen er slik de var i mai 2017. Dette kan endre seg fra sesong til sesong.

(Arctic) Husky Travellers – 1390 kr – Liten hundegård med 30-40 hunder. Anbefales varmt av folk som har peiling på hundekjøring, og var derfor mitt førstevalg, men de var dessverre fullbooket før jeg rakk å bestille tur hos dem.

Svalbard Husky – 1290 kr – Underkant av 100 hunder. Som beskrevet i denne artikkelen.

Basecamp Spitsbergen – 1290 kr – Underkant av 100 hunder.

Green Dog – 1290 kr – Over 200 hunder, og dermed den største hundegården.

Svalbard Villmarkssenter – 1190 kr – Liten hundegård.

Polardogs Svalbard – Liten hundegård som tar maks to gjester av gangen.

Har du prøvd hundekjøring?

 

6 kommentarer

  1. Laila sier:

    Så herlig tur 🙂 Flotte bilder du har tatt. Hundene har virkelig sin egen personlighet 🙂 Jeg har aldri kjørt på vinteren, kun på sommeren med vogner på hjul.

  2. Jeg har aldri prøvd hundekjøring, men det står høyt på ønskelisten! Helst på Svalbard, for nå frister det virkelig med en reise dit 🙂

  3. Reiselykke sier:

    Hei Kjersti
    Jeg dro også på hundesledekjøring på Svalbard – en flott opplevelse i blåtimen. Fine bilder!

    /Mette

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *