Første tur på snøskuter

«Dette er gassen og dette er bremsen. For å starte skuteren løfter du opp denne knappen, og så holder du inn den knappen her»

Det hørtes greit nok ut. Jeg var bare litt usikker på om jeg fant det betryggende eller urovekkende at instruksjonene kom fra en 8-åring.

Jeg hadde kommet til Svalbard for første gang dagen før. Venninnen som jeg bodde hos måtte jobbe, og samboeren hennes foreslo at vi andre kunne dra på skutertur til en hytte noen mil sør for Longyearbyen. Da kunne jeg lære å kjøre snøskuter, og med meg som sjåfør ville barna komme seg på en hyttetur som de ellers ikke ville fått.

«Det har vært isbjørn inni hytta noen ganger før» var alt som skulle til for å overbevise meg om at dette var en god idé. Med bare to skutere, og med to barn som passasjerer, skulle min første skutertur gå til en hytte langt fra folk, hvor isbjørn har for vane å bryte seg inn. Været var forresten heller ikke særlig bra… Det hele hørtes ut som en passende utfordring. Flott. Jeg var med!

Mine første meter på snøskuter gjennom Longyearbyen gikk fint. Det var lett å styre farten, men man måtte bruke mer kraft for å svinge enn jeg hadde forestilt meg. De grusomme skrapelydene som kom da vi krysset veien med asfalt fortalte meg at dette umulig kunne være bra for skuteren. Heldigvis skulle jeg slippe å høre så mye mer til det. Det var ingen asfalt dit vi skulle.

Et stykke utenfor Longyearbyen ble alt hvitt. Kanskje var det fjell rundt oss, men det var umulig å se. Snøen i lufta gjorde sikten dårlig, og kulden fra vinden klarte så vidt å trenge seg gjennom flere lag med klær i glippen mellom kjeledressen og hjelmen. Til tross for litt kulde gikk det bare bra, og det føltes godt å få oppleve litt skikkelig arktisk klima.

Isbjørn var naturligvis i tankene mine, siden jeg aldri hadde vært i isbjørnland før. Vi var langt nok unna Longyearbyen nå til at isbjørn i teorien kunne dukke opp når som helst. Ville vi komme til å se en? Hva ville skje hvis vi møtte en isbjørn rett rundt neste sving? Hvor langt unna var nærmeste isbjørn akkurat nå? Det var skremmende og spennende på en gang.

Det er ikke så lett å snakke sammen selv om man sitter på samme skuter. 8-åringen dunket meg på skulderen, og jeg bremset. Jeg snudde meg, og hun pekte ivrig. Fem meter opp i en skråning til venstre for oss stod et reinsdyr. En svalbardrein. Jeg hadde sett noen av dem allerede ved flyplassen, men denne var mye nærmere og sannsynligvis mindre vant til folk. Reinen løftet hodet og så på oss, og virket litt nervøs fordi vi hadde stoppet. Den snøftet litt og travet sin vei. Det var et flott dyr, og et fint øyeblikk mens det varte.

Turen fortsatte gjennom snøfokken. Det var gøy å kjøre snøskuter, men jeg begynte å håpe at vi var fremme snart. På grunn av været hadde turen allerede tatt en time mer enn beregnet.

«Velkommen til Reindalen! Nå er det ikke langt igjen»

Sikten var akkurat god nok til å se at vi var i en stor dal. Det var flott, men jeg gledet meg mer og mer til å komme frem.

GPS-en viste at vi nærmet oss hytta. Og der – endelig – lå hytta nedenfor en liten bakke. Vi var fremme!

Vi stanset skuterne rett utenfor hytta. Ytterdøren hadde litt snø foran seg, men var ulåst. Barna skyndte seg inn og rev til seg hver sin sovepose mens de hutret og frøs. Det er kaldere å sitte på skuter enn å kjøre selv, og jeg synes de var utrolig flinke til å la være å klage. Både utendørs og inne i hytta var det 15 minusgrader.

Etter hvert fikk vi brent nok ved til at temperaturen i hytta kom opp på et behagelig nivå. Etter en times tid sluttet det å komme frostrøyk når vi snakket.

Stuen hadde sofa, vedovn og kjøkkenkrok. Døren til yttergangen var reparert med teip etter at en isbjørn hadde brutt seg inn i fjor sommer.

«Vi hang et reinsdyrlår til tørk her inne. Det skulle vi ikke ha gjort.»

I tillegg til å spise resten av reinsdyrlåret og ødelagt døren, hadde isbjørnen revet ned en krydderhylle. Isbjørn spiser som kjent det aller meste, men «Chili Explosion» fra Santa Maria vil den tydeligvis ikke ha. Det er jo greit å vite.

Det var to soverom og en yttergang. I enden av yttergangen var doen, uten dodør.

Tenk at vi var her, i en enkel hytte langt ute i isbjørnens rike. Jeg kunne knapt huske sist jeg overnattet et sted uten mobildekning engang, så dette var en ganske stor og spesiell opplevelse for meg. Her kunne isbjørnen dukke opp når som helst, følte jeg.

Mens vi satt oppe utover kvelden og natten snudde jeg meg ofte mot vinduet for å speide etter isbjørn. Tenk så spennende hvis den hadde kommet forbi…

«Har dere noen gang sett isbjørn i nærheten av hytta mens dere har vært her?» spurte jeg.

«Nei. Aldri.»

Jeg roet meg ned og fortalte meg selv at jeg var ganske dum som satt der og trodde at det var noe håp om å se isbjørn. Det var tross alt ganske så usannsynlig at den skulle komme på besøk akkurat nå. Vi hadde ikke sett isbjørn på veien hit, og vi kom ikke til å se noen gjennom vinduet heller.

Det er fort gjort å lure seg selv. Hvis man kjører mil etter mil på snøskuter uten å se isbjørn, er det lett å tenke at isbjørnen ikke er der. Det er farlig å være uforberedt, og det er viktig å ha et bevisst forhold til risikoen til enhver tid.

«Jeg skal bare hente noe på skuteren» sa reisefølget da han tok på seg sko og gikk ut. Rifla ble slengt over skulderen, selv om skuterne stod bare tre meter unna inngangsdøren… Plutselig innså jeg alvoret igjen.

Jeg tenkte litt på hvor mye farligere isbjørn må være enn afrikanske rovdyr. Da jeg var med på en tur hvor vi sov i telt midt i Serengeti, hadde ingen av oss skytevåpen, til tross for at det gikk løvespor tvers gjennom campen vår. Slik overnatter massevis av folk hver eneste dag, og jeg har aldri hørt om tilfeller av løver eller andre afrikanske dyr som tar seg inn i telt. Isbjørner derimot, de tar seg inn i hytter hvis de vil, og en teltduk er i hvert fall ingen hindring.

Det var begynnelsen av april, og det ble ikke særlig mørkt ute lenger. Bare akkurat mørkt nok til at vi trengte stearinlys. Om noen uker ville det være midnattsol her.

På soverommet mitt var taket lappet sammen etter at en isbjørn hadde tråkket gjennom der en gang for lenge siden. Dette er sikkert en hverdagslig sak for alle som er vant til hyttelivet på Svalbard, men det er jo ikke jeg, og jeg var derfor fra meg av begeistring. Femstjerners hotellrom vil aldri imponere meg like mye igjen, for noe mer eksklusivt enn isbjørnhull i taket må jeg nok lete lenge etter.

Jeg sover godt hvor som helst, men at jeg skulle klare å sove så godt under et tak som det kunne ha kommet ramlende en isbjørn ned gjennom, det hadde jeg aldri trodd.

Midt på natten bråvåknet jeg, og husket øyeblikkelig hvor jeg var. Jeg kikket ut vinduet, siden det var så lenge siden sist jeg sjekket. Det var blitt helt lyst ute. Langt der borte kunne jeg skimte et eller annet som ikke var der i går. Sikkert bare rein, og i alle fall ikke isbjørn, skjønte jeg. Gjennom en kikkert kunne jeg se tre reinsdyr. Jeg la meg til å sove igjen.

Dagen etter ble det en lat morgen med frokost og lydbok, før vi pakket og dro fra hytta.

Vi kjørte de få kilometerne ned til Van Mijenfjorden. Hvis isbjørnen var mulig å se noe sted, så var det her. Isbjørnen holder seg for det meste ved iskanten på leting etter mat.

Været var mye klarere nå. Vi stoppet skuterne og speidet etter isbjørn. Kjørte litt videre for å lete mer. De andre tre hadde vært her mange ganger før, og pleide å se isbjørn omtrent hver tiende gang.

Hvis vi så isbjørn ville den sannsynligvis være langt unna. Gjennom kikkerten så vi etter bevegelse, eller noe lett gulaktig mot alt det hvite. Hva som helst.

Dessverre så vi ingen isbjørn denne gangen. Jeg regnet ikke med å være heldig nok til å finne isbjørn på mitt aller første forsøk uansett, så jeg ble ikke skuffet.

På turen tilbake til Longyearbyen kjørte vi en annen rute enn vi hadde kommet. Jeg begynte å føle meg trygg på å kjøre snøskuter, og det var mye morsommere nå som sikten var bedre. Bratte oppoverbakker og nedoverbakker gikk som en lek, og jeg merket hvordan farten måtte tilpasses. Det eneste jeg ikke likte var å kjøre på steder hvor det skrånet mot siden. Instinktivt lente jeg meg mot siden for å utjevne balansen, uten at det så ut til å hjelpe i det hele tatt. Angsten for å velte vokste seg større for hver gang.

Plutselig så jeg en bevegelse i øyekroken, og jeg skvatt litt. Noe kom løpende mot oss, med retning rett mellom oss og skuteren foran! Noe stort og hvitt!

En rein, naturlig nok. En isbjørn ville aldri løpt slik. Reinen passerte noen meter foran skuteren og ble borte.

En liten stund etterpå stoppet vi da vi kom over en død rein. Geviret stakk opp av snøen, men satt bom fast.

Om reinen var drept av isbjørn eller hadde dødd en naturlig død klarte vi ikke å se, og det var heller ikke lett å gjette hvor mange dager eller uker den kunne ha ligget der. Det eneste som var sikkert var at noen hadde vært der og spist på den.

Fra Longyearbreen fikk vi god utsikt ned mot Longyearbyen. Dette hadde jeg sett bilder av så mange ganger før, og det føltes fantastisk å få nyte synet med egne øyne.

Turen var nesten overstått da det holdt på å gå galt.

Skuteren foran meg kjørte opp på en snøkant, og jeg skulle følge etter. Uheldigvis feilberegnet jeg vinkelen og skuteren var i ferd med å velte. Akkurat slik som jeg ville gjort på sykkel, strakk jeg ut beinet for å ta imot for fallet. Det kunne gått veldig galt for både meg og passasjeren – og kanskje spesielt for beinet mitt – men ved hell i uhell kom jeg i skade for å klemme inn gassen midt i forvirringen, og skuteren rettet seg opp av seg selv.

Før jeg visste ordet av det var alt i orden igjen, og jeg kunne kjøre videre som om ingenting hadde hendt. Opplevelsen skremte meg litt, men nå var vi trygt «hjemme» i Longyearbyen igjen.

Min første hyttetur på Svalbard og mine 10 første mil på snøskuter hadde gått bra, til tross for at det nesten gikk galt på slutten. Opplevelsen ga mersmak. Neste skutertur kunne ikke komme fort nok.

Beklager at dette innlegget ikke har flere / bedre bilder.

8 kommentarer

  1. Laila sier:

    For en herlig og spennende tur 🙂 Gøy med skuter, da. Fin måte å forflytte seg på.
    Jeg har vært på Svalbard 3 ganger men bare sett isbjørn en av gangene så det er nok ingen selvfølgelighet. Men mye annet du har opplevd da 🙂

  2. Oj da… isbjørnmerker både i tak og på inngangsdør. Det er noe spesielt med det altså! Skulle veldig gjerne blitt med på denne turen! Har selv bare vært passasjer på scooter, så det hadde vært moro å få kjørt selv en gang også!

    • Kjersti sier:

      Jeg hadde også bare vært passasjer før denne turen, men det var så kort tur at det omtrent ikke teller engang. Gled deg til du skal til Svalbard 🙂

  3. For et eventyr! Og for en kontrast til mine egne påskeferieeventyr i trettiåtte grader 😀

  4. Tøft! For en herlig skildring! 😀 Dere kom jo temmelig nært på isbjørnen med hull den hadde laget i både taket og døra, selv om den ikke var å se selv. Dette så ut som en kjempefin (men kanskje noe kald?) opplevelse! Jeg kjenner Svalbard frister mer og mer.

    • Kjersti sier:

      Morsomt å være i samme hytte som isbjørn hadde vært! 😀 Det var ganske kaldt til å begynne med, men det gjorde ingenting. Dra til Svalbard snart!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


*