Eventyrlige Svalbard

Svalbard er noe helt spesielt. Da jeg kom dit for første gang i fjor, skjønte jeg raskt at det ikke kunne bli min siste tur dit.

I år dro jeg opp igjen, og det var ikke lett å reise derfra. Da tiden for hjemreise kom, var jeg alldeles ikke klar til å forlate Svalbard, og ble derfor igjen noen dager ekstra.

Halve april endte jeg opp med å tilbringe på Svalbard. For meg som liker å kjøre snøskuter er april den aller beste tiden av året å være der på. Snøforholdene pleier å være gode og det er lyst døgnet rundt.

Planen er å skrive mer detaljert om opplevelsene mine fra Svalbard, men siden neste reise er like rundt hjørnet får det bli en oppsummering nå i første omgang. Her er høydepunktene fra Svalbard denne gangen:

Isbjørner!

De fleste har lyst til å se isbjørn når de besøker Svalbard, men det er det de færreste som får. Store avstander, få individer og strenge regler mot å oppsøke isbjørn gjør det vanskelig å få sett isbjørn på Svalbard. Forhåpningene mine var derfor ikke særlig store denne gangen heller.

Plutselig var hun der. En binne med to unger. Omtrent en kilometer unna.

Ord kan nesten ikke beskrive hvilken enorm opplevelse det var for meg. Det føltes fullt på høyde med de beste observasjonene jeg har hatt på safari i Afrika. Avstanden var en helt annen enn jeg er vant til fra safari, men slik bør det helst være når det er snakk om isbjørn.

I ettertid kjenner jeg også et stikk av dårlig samvittighet. Isbjørnen er en sårbar art, det er viktig at den får være i fred. Selv om jeg og følget mitt var langt unna og isbjørnene ikke vendte oppmerksomheten mot oss en eneste gang, så var vi der, og nå sitter jeg her og reklamerer for hvor fantastisk det var. Det gir meg litt blandede følelser, for dette var en opplevelse som ikke alle turister kan få. Isbjørnen tåler ikke å være en turistattraksjon.

Disse tre isbjørnene fikk jeg sett to dager på rad, på vei til og fra Pyramiden.



 

Pyramiden

Den tidligere russiske gruvebyen Pyramiden stod høyt på ønskelisten over steder jeg ønsket å besøke på Svalbard denne gangen. I år var det lettere enn på lenge å komme seg dit med snøskuter, takket være solid sjøis på Tempelfjorden og Billefjorden.

I dag er Pyramiden en spøkelsesby, bortsett fra at det finnes et hotell hvor det går an å overnatte. Det ville jeg selvsagt!

Hotel Tulipan gjenåpnet i 2013 etter å ha vært stengt i 15 år. Noen av rommene har blitt pusset opp, mens mange fremdeles holder på den gode gamle sovjetiske stilen. Jeg valgte sistnevnte. Rommet hadde harde senger, boblete tapet, vinduer som ikke gikk an å åpne og ingen dusj. Et nyoppusset og moderne rom ville føltes feil på et slikt sted.





I Pyramiden bor det forresten flere polarrever som ikke er særlig redde for mennesker.

Østkysten

Da venninnen min som jeg reiste sammen med hadde bursdag, feiret vi med å ta en heldags skutertur til Østkysten.

Siden vi ikke hadde noen som kunne guide oss den dagen, meldte vi oss på en tur med Arctic Adventures. Til 2990 kr per person var det en dyr tur, men det ble faktisk den eneste aktiviteten vi tok gjennom noen turoperatør i løpet av hele Svalbard-oppholdet, og det gikk derfor an å ta seg råd til det.

I fjor var jeg på Østkysten med et annet selskap, og den turen har jeg fremdeles ikke følt meg inspirert til å skrive om. Det var en altfor stor gruppe, og jeg tror også at jeg hadde en dårlig dag, for turen ble bare en middelmådig opplevelse.

Opplevelsen i år ble tusen ganger bedre! Gruppen var supertrivelig, været var strålende og Østkysten viste seg fra sin beste side selv om isbjørnen glimret med sitt fravær.

Vi stoppet også innom et par steder hvor jeg ikke hadde vært før.


 

Kjøre skuter

På fjorårets Svalbard-tur ble jeg fullstendig hektet på å kjøre snøskuter, og jeg kan ikke påstå at det har gått over. Nå har jeg blitt tryggere på å kjøre fort, kjenner igjen steder jeg har kjørt mange ganger og forstår litt bedre hva jeg gjør.

Den største utfordringen var da jeg og venninnen min (som er like Svalbard-nybegynner som meg) begynte å øve oss på å kjøre uten guide eller kjentfolk. Det skal man selvsagt være forsiktig med på Svalbard, og forsiktige var vi. Vi hadde naturligvis med GPS, satellittelefon, skredutstyr og rifle, og kjørte bare der det allerede var skuterspor.

Et sted må man starte, og vi startet i det små med å finne isgrotten på Longyearbreen, kun noen få kilometer utenfor byen.

Noen dager senere kjørte vi en tur på fem mil, i et forsøk på å finne isgrotten på Tellbreen. Isgrotten fant vi ikke, men vi hadde en fin tur likevel.

Isgrotte

Isgrotten på Longyearbreen er den mest besøkte isgrotten på Svalbard. Ingen av de andre isgrottene er like lett tilgjengelig fra Longyearbyen. Hit går det mange guidede halvdagsturer, til prisen av en tusenlapp, enten med skuter eller beltevogn.

Det beste med å dra dit på egenhånd var ikke at vi sparte penger, men at vi fikk utforske isgrotten uten mange andre der. Jeg kan se for meg at opplevelsen blir en litt annen når man kommer i et stort følge og må gå i kø der nede.

Det var mindre kaldt i isgrotten enn utenfor, og klaustrofobien min ga seg så snart jeg hadde passert den trange inngangen.

Inni isbreen gikk vi flere hundre meter gjennom smeltevannskanalen, og det overrasket meg hvor langt vi kunne gå. Til slutt snudde vi da vi kom til et sted hvor det var satt opp sperrebånd, for videre innover derfra var det visstnok ikke like trygt å gå.

Isgrotten var utrolig flott, uten at jeg klarte å fange det godt nok på bildene.

 

Hyttetur

Igjen var jeg så heldig å bli tatt med på hyttetur, og det var veldig trivelig. Hytta var den samme som jeg skrev om i fjor, hvor det hadde vært isbjørninnbrudd.

Denne gangen var været bedre, og vi fikk kjørt et par skuterturer i hyttas nærområde. Svalbards eneste luftballong kom svevende og ble et fint fotomotiv.

Longyearbyen

Longyearbyen er et sted jeg har blitt glad i. Til å være en så liten by er det overraskende mye å finne på. Folk går i turklær overalt, enten de skal på kontoret eller på fin restaurant. Det er ujålete og uhøytidelig, og gjør at jeg føler meg hjemme.

Man må nok være litt spesiell for å velge å bosette seg på et slikt sted, og det ser ut til at Longyearbyen tiltrekker seg veldig bra mennesker. Det er lett å komme i kontakt med folk, og alle er så imøtekommende og inkluderende.

Jeg blir mer og mer fristet til å bo der.

Det var Svalbard for denne gang, og hvis alt går som jeg vil skal jeg tilbake dit snart.

Neste reisemål blir derimot Japan, og dit drar jeg allerede i morgen.

Har du spørsmål om å reise til Svalbard? Bruk gjerne kommentarfeltet!

 

6 kommentarer

  1. Mange flotte opplevelser du har å vise til her. Så herlig at dere så isbjørn. Selv om det finnes mange isbjørn på Svalbrd er det ingen selvfølge og det var først på min 3dje tur til Svalbard at jeg så det selv. God tur til Japan 🙂

  2. Isbjørn! <3

    Inngangen til isgrotten ser veldig liten og trang ut!

    • Kjersti sier:

      Inngangen var ganske liten og trang, med en loddrett stige et par meter ned, og en stige videre derfra igjen. Det var den verste delen, og så ble det bra! 😀

  3. Svalbard virker som et helt spesielt sted! Skjønner godt at man blir bergtatt (og ikke vil reise hjem igjen, hehe). Så gøy med isgrotten, overnattingsbesøket i Pyramiden og ikke minst at du fikk sett isbjørn i det fri! 😀

  4. Tina Reiser sier:

    Svalbard har jeg så lyst å reise til, og enda mer fikk jeg lyst etter å ha lest dette innlegget! Så mye spennende man kan se og oppleve der 🙂 Gøy at du også fikk sett isbjørner og polarrever, og fikk besøke Pyramiden 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *